Analyse av "Garman & Worse"
Fikk 5+ på denne analysen.
ANALYSE AV
"GARMAN & WORSE"
"Garman & Worse" er en realistisk roman skrevet av Alexander Kielland i 1880. Alexander Lange Kielland var født og oppvokst i en av Stavangers eldste handelshjem, og oppveksten hans var preget av velstand. Han utdannet seg som jurist, og drev et teglverk i Stavanger. Som eier av teglverket, fikk han innsikt i arbeidernes dårlige levekår, som han skulle kritisere kraftig senere i sin diktning.
Lesing var en hobby, og han leste mest radikalt stoff og filosofi. Inspirert av Georg Brandes' idé om å sette problemer under debatt, begynte Kielland på slutten av 1870-årene å dikte. De sakene han virkelig brant for, var kritisering av kirken, skolen og kvinneundertrykkelsen. Kiellands første roman, " Garman & Worse", viser helt tydelig hva han mener om disse sakene.
"Garman & Worse" er en samfunnskritisk roman som hovedsakelig handler om menneskers moralske forhold til hverandre. Vi møter overklassefamilien på Sandsgaard og i byen, arbeiderklassen på West End og noen av kirkens menn. I løpet av romanen får vi blant annet lese om forretningsproblemer, misbruk av kirkens makt, undertrykkelse av kvinner og klasseskille. Romanen bærer tydelig preg av Kiellands tidligere novelleskriving. Den har ingen bestemt hovedperson, men det er mer en sammenfletting av ulike historier som hver person bidrar med.
I "Garman & Worse" er det mange personer, og noen blir vi bedre kjent med enn andre. Det finnes ingen konkret hovedperson i romanen, men jeg mener Madeleine Garman er den som kommer nærmest til å kunne kalles en hovedperson. Grunnen til dette er at romanen begynner med å skildre hennes og farens liv ute ved fyret på Bratvold, og etter dette følger vi for det meste hennes liv og de mennesker hun møter og kjenner. Romanen avslutter med at Madeleine kommer tilbake til Bratvold igjen.
Madeleine blir beskrevet som en viljesterk, munter, stolt, trassig, og lettsinnet jente. Hun trives bedre ute av huset enn inni, og tilbringer mesteparten av tiden på nabogårdene og i båthavna. Livet ved havet blant fiskere og båter elsker hun, men mest av alt liker hun Vente-Per, hennes veldig gode venn. De har begge varme følelser for hverandre, og resten av guttene på Bratvold har forstått at Vente-Per har enerett på frøken Garman.
Madeleine er ei jente som er fri og upåvirket av de fine folkene i byen, akkurat som en villhest som bykser og galopperer på åpen mark. Dette endrer seg når Richard, Madeleines far, oppdager hennes forhold til den lokale fiskergutten Vente-Per. Han sender henne til byen, hvor hun mistrives sterkt. Overgangen fra livet under åpen himmel ved sjøen til et byliv med massevis av regler, er altfor bratt for Madeleine.
Totalt uforberedt på det nye livet, blir hun både utnyttet og lurt. Fanny Garman, som Madeleine tror er hennes gode venninne, fører henne bak lyset og innleder et forhold til kandidat Delphin, den eneste mannen i byen Madeleine kan føle seg litt tiltrukket av. I et sårbart øyeblikk utnyttes hun av pastor Martens som lurer henne til å gifte seg med ham. Historien om Madeleine ender tragisk. I et ulykkelig ekteskap med en mann hun absolutt ikke elsker, har hennes tross blitt kuet og Martens har formet henne akkurat som han vil ha henne. Når Madeleine i siste kapittel vender tilbake til Bratvold med pastor Martens, ligner hun ikke mye på den muntre jenta hun var da hun bodde her. Ekteskapet med Martens har fått henne til å se svært trett ut, men lukten av havet gir henne nye krefter.
Vente-Per har giftet seg mens hun var borte, og synet av kona hans får Madeleine til å føle seg dårlig. "Hun misunte henne, misunte henne alt - mannen - huset - livet - alt sammen; ti det var hennes! - her var det liv hun forstod, og den mann hun elsket." Mens Madeleine henger rundt halsen til Per, forstår hun hva hun har gått glipp av "og i et vidunderlig øyeblikk av lykke og kval strømmet det over - dette hjerte så innsnørt og vel dressert, mens hele hennes ungdom og all hennes kjærlighet drog hulkende gjennom hennes sjel."
Selv om siste kapittel er trist, får vi også et oppgjør. Madeleine forteller Per at det ikke var hennes feil, og da forstår han alt sammen. Han blir beroliget med at det største i livet hans var ekte likevel. "Han drog en lang pust, og det klarnet opp i hans ansikt, idet han langsomt nikket flere ganger mot havet."
Vi får ingen utfyllende informasjon om personene i boka. Personlighetene deres blir vi kjent med gjennom handlingene deres, ikke så mye hva de tenker. Karakterskildring ser ikke ut til å være noe Kielland bryr seg om. Personene som skildres blir bare omtalt helt enkelt eller nesten i stikkord. I "Garman & Worse" har de fleste personer en egen vri, selv om de gjerne er typer innen en spesiell gruppe.
Et eksempel på en type i romanen er Christian Fredrik Garman, eller unge-konsulen som han også blir kalt. Han er formell og korrekt både i forretningssammenheng og som person. Han er selve bildet på en korrekt forretningsmann, men selv han har sin egen personlige vri, og han blir dermed mer menneskelig. Når han og broren Richard drikker vin i den hemmelige vinkjelleren, er han ikke lenger så korrekt og formell. Richard med sitt lette sinn får ham til å slappe av, og ikke bry seg så mye om allslags regler. Det hintes også litt om at unge-konsulen har hatt et forhold til jomfru Cordsen i sine yngre dager. Hennes følelser for ham merkes når hun tar frem et godt gjemt bilde av en ung C.F. Garman og ser på det.
I tillegg til den korrekte forretningsmann finnes det også andre typer i romanen. Vi har for eksempel prosten Sparre som representerer kirken. Han er rolig og tålmodig, men klarer alltid å overbevise folk om at han har rett. Utrolig hvordan en person med "direkte kontakt" med Gud kan få folk til å gå bort fra sin egen mening! Andre typer er den opprørske arbeiderklasse gutten Martin, som hater overklassen og alt den står for, og jomfru Cordsen, den trofaste tjenestekvinnen som holder tett om alt.
Ved å fremstille personer som typer, blir problemene generalisert til å gjelde samfunnsgruppene en bestemt karakter hører til. Prosten Sparre fremstilles som manipulerende, og siden han er en type, gjør dette at Sparres karakter blir generalisert til å gjelde for alle kirkens menn.
Romanen har en autoral, allvitende synsvinkel. Kielland konsentrerer seg ikke bare om en person, men varierer mellom historiene til de forskjellige personene. Dette gjør at vi ikke får direkte innblikk i hva personene tenker og føler, men vi kan tenke oss til det ved de handlinger og episoder forfatteren beskriver. Kielland gjengir det som skjer, men hans egne meninger og synspunkter kommer også frem.
Komposisjonen i "Garman & Worse" er kronologisk, men med mange forskjellige historier, og noen få, små tilbakeblikk. Et eksempel på tilbakeblikk, er når Madeleine tenker tilbake på sin avskjed med Vente-Per. "Da hun skiltes fra Vente-Per, hadde de ikke vekslet mange ord; men da han gikk nedover Bratvoldskrenten, stod hun lenge og stirret efter ham." Romanen innleder med en skildring av havet, før vi i det hele tatt får vite noe om personene i romanen. Selv om denne lange skildringen kanskje kan virke noe spesiell, passer den godt inn i romanen. I både første og siste kapittel står havet, Madeleine og Vente-Per i sentrum. Vi får lese om hvordan Madeleines kuede sinn får nytt liv når hun kjenner lukta av havet, men det er også et veldig trist kapittel. Madeleine står i sterk kontrast til hvordan hun var i første kapittel, da alt så lovende ut for den muntre jenta.
I innledningen av romanen blir vi presentert for karakterene, miljøet og handelshuset Sandsgaard. Vi får et innblikk i personenes forhold til hverandre, og hvem som er "snille" og "slemme".
I midtdelen får vi mer innblikk i problemene til overklassen og arbeiderklassen på West End, og kandidat Johnsen med sin sjokkerende preken og "forhold" til Rachel Garman får mye oppmerksomhet. Garman & Worses nye skip blir det også fortalt mye om. Skipet er unge-konsulens stolthet, og blir bygget som en hyllest til gamle-konsulen, Morten W. Garman.
I avslutningen er de forskjellige personenes skjebner sentrale. Jacob Worse og Rachel Garman finner lykken sammen, Delphin bryter sammen når han finner ut at Madeleine og Martens er forlovet, frøken Fanny og Morten Garman fortsetter sitt følelsesløse ekteskap, unge-konsulen dør av hjerteattakk, Richard Garman drukner i sorgen over broren, og Madeleine er ulykkelig gift med Martens og forstår hvilket herlig liv hun kunne hatt med Vente-Per.
Jeg vil si at den parallelle handlingen i "Garman & Worse" er historien om Marianne fra West End. Hun er sypike på Sandsgaard, og har hatt et forhold med Morten Garman som endte med at hun fødte hans barn. Heldigvis for det garmanske hus kom hemmeligheten aldri ut, og Marianne selv var for skamfull til å fortelle noen om det. Vi får lese om hennes liv på West End samtidig som det foregår ting på Sandsgaard. Marianne dør på samme tid som unge-konsulen, og de gravlegges samme dag. Her ser vi klart forskjellen på fattig og rik. Mens konsul Garman får en verdig begravelse med taler, første klasses vogn og langt likfølge, blir Mariannes kiste båret av hennes nærmeste som er litt småfulle. Pastor Martens tar seg god tid med konsulens begravelse, mens Marianne er det ikke så farlig med. Han kaster jord på kista og ikke noe mer. "Presten skrevet så videre over gravene. Det var enda ett par fattiglik som skulle begraves, og klokken var mange".
Det er brukt sterke kontraster i romanen. Særlig er det lagt vekt på kontrasten mellom rik og fattig, altså Sandsgaard og West End. Dette ser vi når unge-konsulen og tjenestejenta Marianne skal begraves på samme dag. "Der var tre slags likvogner, så man kunne kjøre til kirkegården - ganske som man reiser med jernbanen - i første, annen eller tredje klasses kupé; - med mindre man da forlot livet i en så avpillet forfatning at man måtte la seg bære ut - til fots av sine venner."
Det er også stor kontrast mellom Madeleines personlighet i første og siste kapittel. I første kapittel er hun ei munter og forelsket jente, men etter mye motgang er hun blitt trett og kuet i siste kapittel. Det finnes ikke håp for henne, men likevel får hun lettet sitt sinn ved å snakke med Vente-Per.
Når man leser romanen første gang, legger man kanskje ikke så godt merke til alle gjentakelsene som finnes i den. Men går man litt tilbake og ser, oppdager man at noen ting er gjentatt flere ganger. De gjentakelsene jeg la best merke til, var om konsul Garman og jomfru Cordsen. Flere ganger blir det fortalt om konsulens korrekthet og respekt for gamle-konsulen. Til og med når han dør, blir hans korrekthet nevnt. ".ti før doktoren fikk hentet de andre inn i sykeværelset, var unge-konsulen død - rolig og korrekt som han hadde levd."
Omtrent hver gang jomfru Cordsen nevnes, blir det fortalt om hennes pålitelighet. Hun er den som bevarer alle hemmelighetene til familien på Sandsgaard, og ingen får vite noe som helst av henne.
Miljøskildring er en stor del av første kapittel. Romanen åpner med en lang skildring av havet, som kommer til å spille en stor rolle i historien. Ved å la havet stå i sentrum i både begynnelsen og slutten av romanen, lager havet en slags ramme rundt historien. Vi kan se hvordan Madeleine får ny styrke til å mestre forskjellige oppgaver for hver gang hun ser ut mot havet. Et eksempel fra første del av romanen: "Og hun kastet et blikk ut over havet og kjente seg så sunn og sterk, hun følte både mot og kraft til å føre sin kamp for sin ungdomskjærlighet.". Et eksempel fra siste kapittel: "Hun ville liksom fylle seg helt med den rene, friske sjøluft, så at hver eneste mørk, støvet krok i hennes tillukkede sjel kunne bli riktig utluftet."
Havet er med i nesten alle kapitler, siden Sandsgaard ligger ved havet og eier et verft. Firmaets liv er sterkt knyttet til sjøen, og byggingen av det nye skipet er sentralt i fortellingen. Når kandidat Delphin finner ut at Madeleine er forlovet, drar han ned til sjøen for å ta et oppgjør med seg selv. Etter dette blir han svært syk, og han blir aldri sitt gamle jeg igjen.
Libellenes parringslek blir brukt som symbol for frøken Fanny og Delphins forhold. Ved å bruke slike symboler kan Kielland være mer dristig i skildringen enn han kunne vært ved å si dette gjennom menneskenes handling eller dialog. Utenom libellenes parringslek er det ikke mange bilder og symboler i romanen. Romanen blir ikke kjedelig av den grunn. Kielland beskriver ikke ting til minste detalj, så det er masse hemmeligheter, tanker og følelser som leseren må tenke seg til selv. Dette er noe av det som gjør boken spennende og kjekk å lese.
Siden "Garman & Worse" er en realistisk samfunnskritisk roman, er det mange temaer som blir tatt opp. Kirken får kraftig kritikk av Kielland. Kirken representeres gjennom prosten Sparre og pastor Martens, som begge er manipulerende og sleipe. Sparre forandrer folks meninger slik at de blir mest mulig slik han vil de skal være, og Martens begår dem største forbrytelsen av dem alle. Han utnytter Madeleine i et sårbart øyeblikk, og får henne til å gifte seg med ham.
Et annet tema i romanen er konflikten mellom gammelt og nytt. Konsul Garman står midt oppi dette, med gamle-konsulens metoder på den ene siden, og sønnen Mortens nye og moderne metoder. Han tar firmaet veldig seriøst, og dør når han tror alt har gått til spille.
Kvinneundertrykkelse og ulykkelig kjærlighet er også tema i romanen. Rachel Garman er på desperat jakt etter en mann som tør å stå frem med sine meninger, men da Jacob Worse spør henne hvorfor hun ikke gjør det selv, blir hun målløs. Med støtte fra Worse bestemmer hun seg etter hvert for å følge hans forslag.
Ulykkelig kjærlighet er det nok av i romanen. Mest tydelig har vi Madeleine, som lengter etter sin ungdomskjærlighet og som er gift med en mann hun ikke elsker. Selv om Vente-Per er gift med ei kjekk dame, lengter nok han også etter sin store kjærlighet, Madeleine. Fanny og Morten Garman har et kaldt og følelsesløst ekteskap, og hun er utro med kandidat Delphin. Delphin derimot innser at han ikke elsker Fanny, men Madeleine. Sypiken Marianne har en gang hatt et forhold til Morten Garman, noe som ikke var særlig populært på Sandsgaard. Fru Cordsen er hemmelig forelsket i konsul Garman, men han kan hun aldri få.
Man kan kanskje si at hovedtemaet i romanen er at man skal være tro mot seg selv, og følge sitt eget hjerte, ikke la seg føye etter alle andre.
Kielland mente at å sette "problemer under debatt" var nyttig diktning, og med "Garman & Worse" ønsket han å ta del i samfunnsdebatten. Målet hans var å skrive en humoristisk roman som skulle være trist. Han rettet sterk kritikk mot både kirken og skolen, samtidig som han støttet kvinnefrigjøringen. "Garman & Worse" blir av mange regnet som en av Kiellands beste romaner, og den er fortsatt populær, over 100 år etter at den ble utgitt.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
