Stig Dagerman, att døda et barn
Dikttolkning
..Stig Dagerman, "Att døda et barn"..
"Att døda ett barn" er en novelle skrevetav Stig Dagerman (1923 - 1954). Novellen ble skrevet på bestilling i forbindelse med en kampanje om trafikksikkerhet i 1948. Tre år før dette, i 1945, debuterte Dagerman med den kritikerroste romanen, Ormen, senere skrev han også dramatikk og noveller. Etter å ha skrevet flittig i 1940-årene ble han rammet av skrivevegring i 1949.
Han fikk deretter tunge depresjoner og endte livet på egen hånd.
"Att døda et barn"handler om to familier som bor i forskjellige byer. Begge familiene har bestemt seg for å ta turen ut til havet en vakker søndagsmorgen. De er alle ivrige etter å puste inn den friske havlukten og gleder seg veldig til de kan ro med båten langt ut på havet. Den ene familien består av mor, far og et lite barn som alle sitter og spiser frokost, og i en bil sitter den andre "familien" som er et kjæreste-/ ektepar.
Idet den ene familien har begynt kjøreturen ut til havet, løper minstegutten i den andre familien ut for å låne noen sukkerbiter. Bilen holder en høy fart ettersom kjæreste paret er spent, og jo før de kommer ut til havet, desto bedre. Støv og damp virvler opp bak bilen og telefonstolpene flyr forbi som svarte skygger idet barnet er i ferd med å krysse veien hjem igjen og blir påkjørt. Vi kaller dette selve klimakset i novellen. Hverdagen er så brått forvandlet, og kan aldri bli som før.. Man ser at barnet og bilføreren har atskilte hendelsesforløp frem til ulykken skjer, noe som kalles parallellhandling.
"Att døda et barn" er en tredjepersonsfortelling. Fortelleren er ikke selv en del av det fortalte, men gir innsyn i personene i fortellingen i det siste avsnitter. Da får vi virkelig innsikt i personlige tanker og følelser hos alle involverte. Vi sier at fortelleren er allvitende. Ved å bruke denne fortellerteknikken, ser vi tydelig at novellen verken har noen "helter" eller "skurker". Man ser også mye tydeligere hva novellen egentlig handler om, det at livet er så ubarmhjertig skapt. Slik at mennesker kan komme til å skade hverandre hardt uten at noen har villet noe vondt, og uten at noen kan klandres for det.. Skjebnen og urettferdigheten er viktige nøkkelord og meningsløsheten står i sentrum. Det at hendelser kan komme til å påvirke resten av livet ditt blir særlig skildret på den siste siden, setning 13- 40. Novellen begynner som sagt en rolig søndagsmorgen: " Det är en lätt dag och solen står snett över slätten. Snart skal klockorna ringa, ty det är søndag." Jeg får følelsen av at det er vår.. Forfatteren tar utgangspunkt i morgenstunden hos de to forskjellige familiene. Det er en lykkelig morgen, begge familiene gleder seg til det samme, nemlig å dra ut til havet. Det blir brukt frampek i novellen for allerede helt i begynnelsen får man vite at denne lykkelige morgenen brått skal bli snudd om til en ond dag. Denne dagen skal nemlig et barn bli drept i den tredje byen av en lykkelig mann. Kanskje dette blir fortalt for å fremheve selve budskapet, at novellen handler om trafikksikkerhet og at dette bør vektlegges. Selve tittelen på novellen er et frampek i seg selv. Et annet eksempel på frampek er, " Det fatter ingen skugga över bilen och den blanka kofångarenhar inga bucklor och inte heller är den röd av blod. "
Novellen preges også av lange setninger, linje: 13-20 er kun én lang setning. Kanskje dette er gjort for å fremheve at dette er komplisert og at uansett hvor mye som blir sagt greier man ikke å beskrive det helt nære.
Novellen er også kronologisk fortalt altså vi vet at det er denne rekkefølgen handlingen er blitt fortalt i, det sier seg selv.. Den kronologiske rekkefølgen opphører i fjerde avsnitt, der vi får innblikk i følelser og et grundig tilbakeblikk på selve hendelsen.
Skildring er at annet virkemiddel som blir brukt jevnt gjennom hele novellen. Dette vil jeg si er et viktig virkemiddel ettersom du kan se det hele klarere for deg. Du får på denne måten et bedre innblikk i hvordan livet var før og etter. Du føler stemningen og hvordan den gradvis forandrer seg. *Før: " Det är inta långt til Larssons, det är bara tvärsöver vägan, och medan barnet sedan springer över vägen, far den lilla blå bilen in i den andre byn. Mannen är lycklig och stark och med högra armbågen känner han sin kvinnas kropp." *Etter: " Efteråt är allting försent. Efteråt står en blå bil på sned över vägen och en skrikande kvinne tar handen från munnen och handen bløder." Gjennom blant annet miljøskildringer ser man store kontraster, og følelsene blir virkelige, man tror på personene.. Eksempler på kontraster i teksten er: død/levende - idyll/drap - høy fart/ingen fart - lykkelig/trist - lys/skygge.
Dagerman gir oss også innblikk i visse følelser i vårt bredspektrede og kompliserte følelsesregister. Når det kommer slike perfekte dager når solen stråler mot deg og livet virker som et eneste stort eventyr, da er det vanskelig å se noen problemer. Helst prøver man vel gjerne å gjemme problemene på slike dager og bare nyte det der og da. Alt virker så harmonisk og fullkomment at det i det hele tatt blir vanskelig å forestille seg at noe galt faktisk kan inntreffe. Men det kommer vel når man minst venter det.
Et øyeblikk er alt som man vil det skal være, alt rundt deg virker feilfritt og man greier ikke å skimte en eneste feil. Hvis alt forandrer seg og blir mørkt og dystert, som i slutten av novellen, greier man ikke skimte et eneste lys. Man vil bare leve i elendigheten en stund, føle sorgen og smerten, man fortjener ikke å oppleve noe fint, ikke lenger, ikke etter man tok gleden vekk fra en annen. Ikke etter at foreldrene har mistet et barn og bilføreren har tatt et liv og uskylden har blitt tatt vekk fra deg.
Det verste av alt er vel kanskje at man må leve med det, det er ikke noe man bare kan rømme fra, eller gjemme vekk og fortrenge. Skyldfølelsen, verdiløsheten og det å vite at det er for sent nå. Man kan ikke ta det tilbake eller forandre på det, man må leve med det resten av livet. Det er lov å drømme, men uansett hvor mye man ønsker at det skulle skje får man aldri tilbake det minuttet der alt falt i grus, det går det ikke an å forandre..
Jeg syns forfatteren har greid å gi oss et utrolig bra innblikk i alle de involverte sine liv, uten å bruke for mange ord. Ved hjelp av de detaljerte skildringene kan jeg liksom føle jeg er der, og se det hele for meg. Han viser hvor raskt livene våre kan forandres til det motsatte. Novellen er veldig bra fortalt på en original måte. Den var også utrolig rørende samtidig som den viser hvor ubarmhjertig livet kan være. Dagerman greier å beskrive følelsene veldig bra ved de, som nevnt, detaljerte skildringene, ex: " suckerbitar innslagna i vitt paper". En ordentlig tankevekker på at bilulykker ikke burde være noe så hverdagslig. Det at man virkelig bør bli mer bevisst på konsekvensene.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
