Ingar Knudtsen: Løvinnens hjerte
En velskrevet slutt på en lang historie
Ingar Knudtsen:
Løvinnens sjel
Fantasy-roman, Bladkompaniet
Boken er den avsluttende historien om amasonene, som nå gjennom en hel trilogi av bøker har vært på reise for å finne sitt opphav, og den legendariske byen Troja, den siste kjente destinasjonen til de originale amasonene.
Hver av bøkene er frittstående verk som likevel er vevet sammen i en miks av forfatterens utrolige fantasi og alle de historiske fakta om amasoner noensinne skrevet.
De utrolige skildringene om likheter og aksept mellom fullstendig forskjellige raser er en særegenhet
hr. Knudtsen skal ha all ære for. Gjennom den fanatisk fredelige og gode medisinkvinnen Unje kan man ikke med sin beste vilje mislike selv det mest avskyelige vesen i historien.
Etter å ha flyktet fra en mannsdominert verden hadde følget havnet ved Libyas kyst, hvor de hadde grunnlagt byen Jelemar. En liten by fylt med den frie tonen av glade mennesker, lekne unger og frigjorte slaver.
Dette var en by der kvinner var krigere, likefullt som prestinner og smeder, og der menn holdt seg hjemme, passet barn og vasket hus.
Men de var ikke alene i det nesten tomme landet, det blir delt i to av en liten ørken, ikke mer en ti dagsmarsjer bred. På den andre siden fantes løvejegerne, nagarierne. Dette var et krigersk folk, dominert av menn og av slavehandel. Der det ubarmhjertige mord av løven, det hellige dyr, var et tegn på mot og innvielsen av det voksne liv.
Det er i denne byen den unge jenta Sarai trener for å bli kriger, hun er en av de bedre krigerne i byen og byens beste løper, kanskje etter hennes idol Shina, som er byens beste kriger og hennes lærer. Det er med hennes dypeste sorg at hun en dag oppsøker M'bela, byens høyesteprestinne og en god venn. Sarai vil i krig, Shinas kjærlighet for Sarai har fått henne til å nekte Sarai den retten, men som den litt iltre søttenåringen hun er har hun aldri helt fattet dette, langt mindre akseptert dette. I hennes desperasjon kommer Sarai med forslaget om en test, en prøve på hennes mot, som å drepe en løve eller leopard. M'bela gjør den store tabben og nevner at det ville vært en bedre prøve å drepe en nagarier. Dette blir selvfølgelig feiltolket og Sarai begynner turen gjennom ørkenen.
"- Et vunnet slag er ikke bare en seier, sa medisinkvinnen bittert.
- Det er også et tap. Jeg innser at slikt som dette kan virke nødvendig, men jeg lurer på om vi ikke allerede har tapt i det øyeblikket vi godtar å møte vold med vold."
Dette er et sitat fra Unje samt teksten som pryder baksiden av Løvinnens sjel, det gir en fin skildring av Unje, men for å være helt ærlig vil jeg ikke si at det er et bra valg for å gi et bilda av boka. Dette er selvfølgelig siden boka handler like mye om følelser, forandring, vennskap og et lite snev av glamourøsitet av krig som den fullstendige edelhet som Unje skildrer.
Dette er M'belas bok, hun er den eneste som henger med helt fra den første boka, og navnet på boka skildrer også henne. Hun har drept en løvinne i sin tid, og en del av dens sjel har aldri forlatt henne. Også det faktum at hun er gudinnas utvalgte og øversteprestinne for den lille byen som hun så etterhvert må rømme fra gjør dette i større grad hennes bok.
Boka er på en måte delt i to, en del der M'bela er jeg person, gjerne langt vekk fra de andre, og den frie delen der hvem som helst, eller ingen, er jeg person.
De to tidligere bøkene i serien, Våpensøstrene og Rød Måne, inneholder historien om deres allerede legendariske reise, om hvordan og hvorfor de forlot sitt hjem i søken etter de gamle legendariske forfedrene sine, om deres møter med andre, om pauser i reisen, magi, guder og gudinner og sist men ikke minst deres utvikling gjennom hele reisen. Jeg vil si at bøkene kanskje mer en noe annet særpreges av Knudtsens evne til å skrive rett ut det han mener, det er ikke en slik "tåke" over språket som man ofte kan lese i andre bøker, kanskje spesielt innen denne kategorien.
Det er en vidunderlig bok egentlig, det er så morsomt slik alt er snudd på hode i dette kvinnestyrte byen. Det er helt klart at Knudtsen er ganske interessert i amasoner ut ifra alle de historiske, eller i alle fall legendehistoriske fakta i boka. Dette var "slutten på et prosjekt som underveis i hver fall overbeviste meg om at amasonene eksisterte!"
Dette er Ingar's egne ord om boka.
Det eneste negative med boka jeg merket meg var at en trilogi var så altfor lite, det er en historie som han egentlig burde kunne ha lagd et par flere bøker av.. Boka er på det høyeste anbefalt, om enn litt dårligere en Rød Måne. Det er vel for det meste en ungdomsbok for selv om forfatteren nå er bestefar og skriver eventyr til barnebarna sine klarer han fortsatt å fenge ungdommen. Selv om trilogien består av frittstående bøker vil jeg likevel råde til å begynne på begynnelse.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
