"Maskeblomstfamilien" av Lars Saabye Christensen
Gjennomsnitt av 17 stemmer.
(Klikk på en stjerne for avgi stemme)
Les kommentarer (2 stk)
Skrevet av Linda Cecilie Johnsen
Språk:
Norsk (bokmål)
Karakter:
5+
Klassetrinn:
VK 1 yrkesfag
Et referat av boka "Maskeblomstfamilien"
Lars Saabye Christensen ble født 21/9-1953 i Oslo. Han debuterte i 1976 med Historien om Gly, som han mottok Tarjei Vesaas debutantpris for. Tross flere diktsamlinger er det romanforfatter han er mest kjent for. Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Beatles. Flere av hans romaner er filmatisert, og han har også skrevet filmmanuskripter, hørespill og fjernsynsdrama. I 1999 fikk han Aamot-statuetten for sin store innsats som manusforfatter, Bokhandlerprisen i 2001 for romanen "Halvbroren", Brageprisen i 2001 for samme bok og Nordisk Råds litteraturpris i 2002 for "Halvbroren."
"Maskeblomstfamilien" ble utgitt i 2003 av Cappelen Forlag. Tittelen "Maskeblomstfamilien" er hentet fra plante verden, og er betegnelsen på en blomsterart med asymmetriske blomster. Et godt bilde på menneskene vi møter i romanen. Dessuten så er navnet sammensatt av tre ord som står sentralt i romanen; maske, blomst og familie.
"Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv."
Med disse tre, korte setningene innleder Lars Saabye Christensen "Maskeblomstfamilien" Her begynner jeg-personen med å si at han hadde en god oppvekst, men allerede i de neste par setningene skjønner du at dette er en løgn. Løgn, skam, identitet, uvitenhet og det å finne seg selv er sentrale temaer i boken. Man får små frampek om hva som kan komme til å skje og dette driver leseren videre og bygger spenningen mer og mer opp.
Handlingen foregår på Oslos vestkant i slutten av 50- og i begynnelsen av 60- tallet. Vi følger livet til en gutt fra han er 12 til han er 17 år gammel. Denne gutten er annerledes skapt og faller utenfor alle kategorier og skremmer omgivelsene sine. Han gjør det folk forventer at han ikke skal gjøre og oppfører seg upassende for hans tid. Han er tvekjønnet og prøver gjennom sin oppførsel å finne ut hvem og hva han er. Romanen er skrevet i personal synsvinkel. Dvs. jeg-person.
Det ruger noe uutsagt og litt skummelt over familien til den navnløse jeg-personen (Han får ikke navn før på tredje siste side. Da blir han presentert som Adrian.) Noe forferdelig som ligger gjemt under et slør vi lesere bare får et lite glimt igjennom nå og da. Faren hans skyter seg selv i hodet og moren, som nå bare kalles "Enken," "legger seg for godt." Hun takler ikke mannens død og blir liggende i sengen til hun er mer død enn levende. Adrian blir nå boende sammen med sin gamle, fingerknekkende tante, som ikke akkurat gjør hverdagen bedre. Forholdet mellom nevø og tante er kjølig og fiendtlig.
Veldig tidlig i boken forstår man at det er noe med Adrian som skiller ham ut fra alle andre. Man får inntrykk av at han er tvekjønnet uten at det står direkte skrevet noen steder.
I samme oppgang som Adrian, bor den to år yngre Emilie, som er albino med hareskår. Hun blir beskrevet som ikke videre pen, men likevel virker det som om Adrian på en måte tar henne til seg. Han beskriver henne som "Min hvite Emilie." En dag forsvinner hun og blir funnet død noen dager senere, og det anses som en ulykke.
Adrian begynner på ungdomsskolen og klarer seg ,til å begynne med, ganske godt. Han har gode evner, men den litt overlegne holdningen han har til lærerne skaffer ham trøbbel mer enn en gang. Han provoserer også alle ved å la håret vokse. Han har ingenting å tape og viser ingen tegn på anger. "Du eier ikke skam," blir det sagt flere steder i boken.
Adrian er en veldig usympatisk person, men som du allikevel holder med helt
til slutten av boka da du får vite det forferdelige han har gjort og hvorfor han forteller denne historien. Han er ond, men samtidig fascinerende. Han er full av løgn og man kan aldri helt stole på det han forteller. Flere ganger går han tilbake på det han har sagt og forandrer en del av historien så leseren må velge litt selv hva man vil tro på.
Adrians tante blir beskrevet som en bitter dame med den fæle uvanen å knekke fingre. Hvorfor hun er så bitter og sint hele tiden får vi aldri helt svar på, men det legges trykk på at hun har en fortid i Frankrike. Kanksje har hun opplevd noe der nede som har gjort henne så bitter, eller kanskje hun faktisk har opplevd akkurat det samme som Adrian gjør? Kanskje hun også var tvekjønnet, men aldri fikk hjelp hun heller, og når hun ser det samme skje med Adrian, prøver hun å dekke over det.
"Enken" beskrives først som en glad og litt barnslig kvinne som elsker sitt barn, men etter mannens død forandrer hun seg helt. Hun stenger seg inne på rommet sitt og "råtner bort." En dag kommer legen og tar henne med seg. Det er det siste Adrian ser av moren sin i boken. Hun svikter ham og får et forhold til legen.
Det er nesten ikke noe beskrivelse av faren. Adrian husker ham bare som en mann i lenestolen i den innerste gangen. Der satt han med de hvite hanskene sine og leste bladet Life. Av det lille vi får vite om faren virker han en smule kald og ufølsom. Han er litt innestengt i seg selv.
Emilie bor i samme blokk som Adrian. Hun er misfostret, ensom og er også utenfor fellesskapet, akkurat som Adrian.
Miljøet rundt Adrian virker litt overfladisk. Alt skal se veldig bra ut på overflaten, mens det i virkeligheten skjer mye rart. Ingen vil heller gripe tak i Adrians problem for å hjelpe ham. Det er kanskje stor skam å ha en slik person i familien? Dette skjer jo på 50- 60-tallet og alt er ikke like akseptert som i dag.
Forfatteren serverer ikke leseren noe på sølvfat. Han hentyder mye, men stopper halvveis slik at vi må tolke resten. Mye blir også sagt indirekte, eks. "Emilie sover ikke" i stedet for "Emilie er død." Man får også et intrykk av at Adrian ligger hos en psykiater og forteller historien sin. Innimellom stopper han opp i historien og prater med en annen før han fortsetter. I et avsnitt snakker Adrians mor med familielegen. Han sier at noe burde gjøres snart for å hjelpe Adrian, men moren hysjer det bort. Videre i boken står det flere steder "I kveld er jeg en gutt, i morgen er jeg en pike," og en dame Adrian møter kaller ham "Ladyboy." Dette kan tyde på at han er tvekjønnet. Han går blandt annet til en damefrisør for å klippe seg. Adrian er blitt sviktet av alle rundt seg og har aldri fått hjelp til å finne ut av hva og hvem han egentlig er. Dette kan være grunnen til at han oppfører seg som han gjør. Han er forvirret og vet ikke om han er gutt eller jente.
Moral: Ta ansvar for egne handlinger og vit at alt vi gjør berører andre mennesker.
Budskapet i denne historien kan f.eks være at mennesker er forskjellige og det er viktig å gripe inn der det trengs hjelp.
Jeg tror at temaet som blir tatt opp i denne historien er veldig aktuelt i dag. Det er mange tvekjønnede barn som fødes hvert år i verden, og jeg tror flere mennesker har godt av å lære litt om dette.
Jeg likte denne romanen veldig godt og har hatt mange gode lesestunder. Flere ganger satt jeg med kuldegysninger nedover ryggen, noe som ikke skjer så ofte. Jeg var sjokkert og kanskje litt skremt over hovedpersonen og det han gjorde. En slik bok kommer man ikke over to ganger. Kjempebra.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
