De "lykkelige" tenårene
Stilen handler om det å være tenåring, men siden det er et kåseri, er det sett på som svært problematisk.
Jeg har aldri trodd at det å være tenåring skulle være enkelt. Ikke hadde jeg forventet det heller, for den saks skyld.
Noen ganger ønsker jeg bare at jeg kunne spole fremover, forbi de vanskelige årene. Men så kommer jeg på at det ville ikke hatt noen større nytte. Nå kan jeg jo tross alt hevne meg på foreldrene mine.
Siden vi allerede er i gang med noe jeg ville kalle tiende verdenskrig, bare innenfor et mindre område, kan vi like godt kjøre på til en av partene ber på knærne om tilgivelse. Grunnen til at jeg sier tiende verdenskrig, er at vi allerede har vært gjennom de første. Og alltid har jeg gått tapende ut. Tilbake står de ekle foreldrene mine med et: hva-var-det-jeg-sa- smil om munnen. Også følger den daglige prosedyren: Jeg tramper så hardt jeg klarer hele veien til rommet mitt, smeller igjen døra (i håp om at et par bilder skal falle ned fra veggen å knuses), og blir der resten av dagen.
Dett er en veldig enkel løsning, men ikke så veldig praktisk i lengden. Jeg oppnår ingenting med dette, men når man har mest lyst til å kalle mora si det styggeste du kommer på, er det nok best å forsøke å styre seg.
Er det ikke meningen at foreldre skal støtte barna sine? Hjelpe den gjennom livet, i stede for å nekte oss alle goder? Men nei, alle foreldre har en egen teori om hva som er best for deres barn, enten vi liker det eller ei. Problemet er vel det, at i de aller fleste tilfeller liker vi det ikke. Ingenting er bra nok for oss, vi er aldri snille, vi gjør ikke nok husarbeid osv..
Og ingenting stemmer med foreldrene heller. Vi får aldri nok ukepenger av dem, vi får aldri være ute like lenge som normale ungdommer og ingen andre foreldre er så strenge. Så hvorfor er det alltid vi som tar feil da?
Hvorfor kan ikke foreldre oppføre seg når ungen deres tar med kjæresten hjem for eksempel? Dette viser jo bare at vi stoler nok på dem til at vi tror de vil oppføre seg sånn noenlunde normalt. Og hva er takken? Jeg mener, er det helt nødvendig å nevne alle dine svake øyeblikk da? Det gjør jo at du (om mulig) hater dem enda mer, og det er vel ikke det de ønsker?
Men egentlig driter vel de i det. Så lenge de får ydmyket det stakkars avkommet sitt mest mulig, er alt bare supert for dem. Men dette skal du ikke ta personlig. Foreldre har nemlig bare et mål i livet sitt, og det er å torturere deg mest mulig, før den lenge etterlengtede dagen da du endelig er klar for å møte den store, foreldrefrie verden helt alene. Da er det din tur til å ta hevn. Da kan du irritere den grenseløst med å alltid komme hjem for å vaske klær, for å få gratis middag og tusenvis av andre ting, som sakte men sikkert tar livet av dem (ikke bokstavelig talt da, men nok til at de ønsker de aldri fikk deg).
Men det beste med det hele er at det ville vært umenneskelig av dem og i det hele tatt tenke på å kaste ut den stakkars sultende ungen deres. Og du kan nyte og se dem lide. Du lever for disse øyeblikkene.
Men først skal du altså gjennom de grusomme årene da mor enda er sjefen, og du bare er en ussel undersått. Før du omsider flytter ut er den tohundrede verdenskrigen over, og du har ikke vunnet en eneste en. Det er virkelig en rettferdig verden vi lever i.
Til tross for at livet til en tenåring høres helt trasig ut, er det ikke alltid slik. Forelde er gode å ha noen ganger. Spesielt når man trenger penger. Hva er da bedre enn å få en velfortjent (mener i hvert fall du) ukelønn? Men som alt annet godt, tar også pengene slutt en gang, og det er da du må nedverdige deg til å spørre om mer. Du står på randen av en ny krig, og vil absolutt ikke innse at du har tapt slaget før det har begynt. For hvilke argumenter har vel du, som er gode nok til å overliste de grusomme foreldrene?
Svaret er enkelt, ingen. Dermed må du se realiteten i øynene nok en gang: Det er hardt å være tenåring.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
