Langt fra lek
"Verden er et ondt sted", sa jeg til meg selv med hodet dypt nedgravd i avisa. "Det har du helt rett i", stemmen kom fra bussetet bak meg, jeg snudde meg rundt og fikk sola midt i ansiktet. "Du har helt rett i at verden er et ondt sted, jeg jobber som nyhetsjournalist for Dagbladet. Du har kanskje hørt om meg, Johan Grav heter jeg." Jeg ristet forsiktig på hodet, "Dessverre, jeg leser bare VG." Jeg snudde meg rundt igjen og fortsatte å lese flittig i avisa.
Jeg kjenner det begynner å vibrere i lomma og det kommer en høy pipende lyd. "Ja?", jeg hørte at Johan Grav plystret bak meg i et forsøk på å få meg til å legge på. "Ja, ja, jeg er der snart, det er den forbaska bussen som er så treig." Johan satt fortsatt bak meg og plystret, jeg snudde meg rundt å prøvde å se stygt på han, men det endte i at jeg bare myste på grunn av sola. "Ja, bagasjen min ligger i bilen min der jeg går av, og så kommer jeg og henter deg. Jeg lover! Jeg skal ringe før jeg kommer, men vi må hente Klaus også. Greit, hadet da."
Jeg puttet mobilen ned i lomma igjen, sola hadde nettopp gått bak en bergtopp og jeg snudde meg rundt til Johan å så stygt på han. "Verden er virkelig et ondt sted." Jeg snudde meg rundt og fortsatte å lese. "Så skal du på hyttetur?" Han hadde most ansiktet mellom de to bussetene. Jeg forsøkte å unngå han ved å se ut gjennom vinduet, telle biler eller noe lignende. "Skal du på hyttetur eller? Med damene?". Han lo en ekkel latter som jeg absolutt ikke orket å høre. "Ja, jeg skal på hyttetur. Nei, jeg skal ikke dit med damene, jeg skal dit med noen venner av meg og vi skal leke mordleken! Skal du være med eller no sånt eller?". Alt ble sagt med en sterk sarkasme , men det hadde han tydeligvis ikke skjønt. Jeg snudde meg rundt for å se reaksjonen hans , han smilte et ondt smil som om han nettopp hadde lagt en ond plan for å plage oss. "Ja, sefølgelig vil jeg være med." Jeg dunka hodet inn i setet, nå hadde jeg virkelig gjort det. Jeg var allerede tidligere kjent for å si ting jeg egentlig ikke burde si, men nå hadde jeg virkelig gjort det. "Jeg. Jeg mente det ikke sånn, Det, det var en sp.", før jeg klarte og fortsette ble jeg avbrutt igjen av min tilsynelatende gode venn. "Jeg må innom hovedkvarteret før vi reiser, hvor lenge blir vi borte? Dette kan bli en god nyhet, hvor mange blir vi?, jeg slang huet inn i setet og sank lengere ned i setet for hvert sekund som gikk. Jeg la avisa over hodet før jeg trykket på stoppknappen. "Så det er her vi skal av?", Johan begynte å reise seg for å pakke sammen sakene, jeg slang alle mine saker raskt oppi sekken og gikk skuffet av bussen.
Jeg satt bak rattet og suppa i meg kaffe som en gal, innom hver eneste bensinstasjon som fantes, Johan satt ved siden av meg og mine to middelaldrene kamerater bak meg med en god del bagasje i fanget, det er ikke plass til så mye bagasje i en liten personbil hvor til og med en dverg må bøye beina. "Så, hvor ligger den hytta da? Og du Knut må kutte ut denne kaffedrikkinga di , kommer til å kjøre av veien snart." Johan reiv frokostklubb koppen ut av hånda på meg å satte den ved siden av seg. "Den ligger litt utenfor Farsund, nede på en strand , så jeg håper du tok med deg badetøy." Klaus og Gustav satte i en ond latter og Johan fulgte sefølgelig med dem. Det virket som om jeg var den eneste som ikke var så veldig glad for å ha med en arrogant journalist fra Dagbladet, og jeg som ikke leser Dagbladet en gang.
"Vet du när de andra kommer?" Jeg kikket på Gustav i speilet, "Tror de kommer litt seinere i dag." Gustav som er vår svenskfødte venn i gjengen som består av meg, Klaus, Gustav og ekteparet Tommy og Mari Gabrielsen, men nå hadde vi jo fått med oss en journalist. Mens vi kjørte kom jeg på notatene mine, som jeg alltid bruker å ha med meg. Det er der jeg har alle ideene mine til bøker jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive. Men det er forsøket verdt, eg egner meg ikke til noe annet enn å sitte bak en pc hele dagen og leve på trygda. Bøkene mine hadde aldri blitt noe stort, nesten aldri solgt noe heller. De ender vell egentlig i mørke kjeller eller støvete loft og råtner bort. Det har allerede gått 11 år siden jeg skrev min første bok som 20 åring. Men hvis denne mordleken går slik som Gustav har sagt, håper jeg på noe bra materiale jeg kan bruke på kanskje å slå igjennom på det norske bokmarkedet.
"Så hvordan skal denne såkalte mordleken forgå da Gustav?", de 3 andre i bilen satt fortsatt og lo av Klaus sin grassalt morsomme vits. "Gustav!" Gustav snudde seg vekk fra Klaus som satt og lekte med en lighter inntil bilsetet. "Hva?". Han la albuene sine på en åpen bag med et par six-pack med øl oppi. "Hvordan er det denne såkalte mordleken skal foregå?", jeg fortsatte og ha øynene på veien for ikke å kjøre på noe på de smale veiene med aftensolen midt i siktet. "Nu skal ni höra , jag ringte än kompis av meg, han hälder på med slika mordläkar. Han sa vi inte skulle veta noget, det skulle vära en överaskning. Så jag vät heller inget, det har noget med spänningen at gjöra", han lente seg tilbake i setet og nøyt en slurk av øllet sitt. "Vell, jeg tror dette kommer til å bli en interessant tur, hva tror vell du Knut?", jeg så bort på Johan og ga han et falskt smil til gjengjeld. Han snudde seg rundt og så ut av vinduet. Jeg så ansiktsuttrykket hans i ruta, det minte meg om et lite barn som ikke hadde fått det han ville. Jeg spurte om han ville sette på en cd, det meste på grunn av dårlig samvittighet. Men jeg endte opp med å sette på cd'n selv, og valget var sefølgelig gamle James Bond klassikere, med yndlingen på første spor, Duran Duran - A View To A Kill.
"Night fall covers me
But you know the plans I'm making
Still overseas,
Could it be the whole lot opening wide
A sacred why
A mystery gaping inside
A week is why
Until we dace into the fire
That fatal kiss is all we need
Dance into the fire
To fatal sounds of broken dreams
Dance into the fire
That fatal kiss is all we need
Dance into the fire"
Da vi kommer frem til hytta har de to Gabrielsene allerede kommet fram, jeg går forsiktig ut av bilen med redsel for å vekke de andre som ligger og sover.
Sola har gått under horisonten, det er bare de vakre fargene spredt utover himmelen for å bevise at sola i det hele tatt var her. Et par måker krangler i luften over de glatte svalbergene og den hvite sanden, jeg står og beundrer dem for et øyeblikk og tenker over livets goder. En høy maskulin stemme avbryter meg, "Knut! Skulle du ikke hilse på da?". Jeg fortsetter å se på måkene og solnedgangen, "Joa, bare en liten pause før helvete bryter løs." Tommy tok armen rundt skulderen min og vi begynte å gå nedover mot stranden, han trekker inn et langt åndedrag og lukker øynene. "Det er virkelig nydelig her ute, syns du ikke? Det er alltid godt og komme seg ut av alt det stresset inni byen. Spesielt for deg Knut, dette trenger du, selv om vi skal gjennom noen mord før du kommer deg hjem". Han lo en liten stund før han snudde rundt og gikk oppover den smale veien opp til hytta.
Jeg har alltid vært den minste i gruppa, det plager meg ikke, men det er alltid meg de bruker som eksempel. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg havna sammen med de jeg egentlig er en motpol til, men nå er jeg her, burde vell egentlig være ganske glad for at det i det minste er noen som vil dra på hyttetur med en ganske patetisk mann som meg. Jeg lukker øynene og løftet hodet for å kjenne den milde vårbrisen mot ansiktet. "Nå må du komme opp da Knut! Og ta med bagasjen, du har bruk for den å vet du.", Klaus var på vei inn døra med Johan i hælene. Jeg gikk med store steg opp veien til bilen hvor jeg fant mesteparten av bagasjen min spredd utover bagasjerommet. "Var dette virkelig nødvendig?", jeg snakket til meg selv igjen mens jeg slang mesteparten ned i bagen og gikk raskt opp til hytta uten å se mer på den blodrøde solnedgangen.
Inne i hytta hadde alle valgt hvor de skulle sove, jeg ironisk nok måtte nøye meg med sofaen, men jeg kunne jo låne senga til Tommy hvis det virkelig var nødvendig. Jeg satte meg ned i sofaen og kjente på forholdene mens de andre svermet rundt Johan og spurte han spørsmål om alle verdens ting. "Hvor er Mari?", Tommy kom å satte seg vedsiden av meg, jeg så spørrende på han og han sukket tungt. "Ute og går som vanlig, du vet Mari skal alltid ut å gå der hun ikke har vært før, jeg kaller det en uvane." Vi satt og så en stund på de andre som hadde begynt å spille kort. "Hun er bare nysgjerrig, spent på å oppleve nye steder. Mennesket er sånn av natur, og det burde du å være Tommy, du kunne gått sammen med henne." Jeg skrudde av mobilen min, dette skulle være en tur med fred og ro ingen fostyrrelser, og hvertfall ikke fra folk som vil gi ut bøkene mine. "Du er en skrue du Knut, hvis det er noen som skal løse mordgåten her, så er det deg." Mari kom løpende inn døra til alles store overraskelse. "Jeg har funnet et lik!", hun virket ikke spesielt skrekkslagen, mer stolt av å ha funnet det første liket. "Kom pojkar!", Gustav stod allerede i døråpningen med Klaus rett bak seg, meg og Tommy reiste oss sakte opp og fulgte etter. "Så, da antar jeg at dette er liksom begynnelsen på denne mordleken?", Johan snakket veldig entusiastisk og hadde problemer med og følge etter Mari. Lengere borte hadde Klaus og Gustav stoppet opp, da jeg og Tommy kom fram, visste alle at det var noe galt.
"Det der er ikke noen voksfigur eller en stråmann, er det vell? Knut, gå å sjekk, det er du som kan.. ja det der." Klaus dyttet meg forover, jeg beveget meg sakte mot liket. Det var ikke akkurat min største drøm og undersøke et lik, jeg klarte ikke å se på "Akutten" en gang. Jeg kjente en klump i halsen, jeg kjente at hendene mine skalv, jeg svelget tungt og tok noen skritt nærmere uten å se tilbake på mine venner som vanligvis pleier å være ganske pratsomme. Foran meg lå et ekte lik, det hadde lagt seg en stor blodpøl rundt liket, det hadde to store hull i brystet. "Det er ekte, veldig ekte." Ved siden av liker så jeg noe som skremte livet av meg, notatboken min datt ut av hånden min, jeg mistet pusten og at ble mørkt. Jeg våknet av at Tommy stod og knipset til meg, rundt meg stod alle fem, men da jeg våknet forsvant alle unntatt Mari, hun smilte et varmt smil og spurte om jeg villa ha litt kaffe. "Så fant at du besvimte da Knut, bare mer å bære på." Tommy reiste seg opp og gikk bort til de andre, med ett gikk det opp for meg. "Tok dere han med hit? Dere kan jo ikke gjøre det, han er jo død. Han kommer til å stinke, vi kan ikke ha han her nede.", jeg reiste meg opp å begynnte å gå rundt i sirkler. "Slapp av Knut, han ligger i vedskjulet. Det blåste opp til storm, ta en titt ut, det blåser som det aldri har gjort her før. Tenk på familien hans. Slapp av.", Johan satt der ganske rolig og sa alt med en avslappet stemme som om ingenting hadde skjedd, jeg skjønte at det ikke var noe vits i å diskutere med dem, det førte ingensteds.
Man hørte det sang utenfor, regnet hørtes ut som torden på vinduet. Det skremte meg at vi var så langt borte men likevel så nærme. Jeg hadde allerede skrudd på mobilen og sjekket om det var signal, det var det ikke. I filmens verden hadde dette vært slutten på alle unntatt 1, kanskje det var det dette skulle bli, en massakre. Akkurat sånn som i de gamle bortglemte krimromanene til en forfatter ingen visste om eller som de skrekkelige ungdomsfilmene som blir vist på kino året rundt. Men hvem kunne mannen være, hvorfor lå han her, i ingenmannsland. Jeg var dønn sikker på at dette kom til å bli en massakre uten like, men hvem gjorde og hvem kommer til å gjøre det. Siden jeg er meg kan jeg vell egentlig utelate meg selv, tankene mine forsvant ut i det lange. Jeg stod fortsatt å så ut vinduet med armene i kryss som de alltid er. Jeg snudde meg rundt og gikk bort til Mari som stod i kjøkkenet og lage kveldsmat, hun smilte varmt mot meg, og jeg smilte tvilende tilbake. "Er du sulten Knut? Skal jeg lage noe til deg?", jeg sto bøyd over bordet og beundret henne. "Nei takk Mari, ingenting for meg, tror jeg skal legge meg nedpå, kjørt langt i dag vet du.", jeg gikk bort til sofaen og la meg nedpå, det tok ikke langt før jeg sov.
Jeg våknet tidlig om morgenen av et høyt skrik og vondt i nakken, Johan kom løpende ut fra rommet der han, Klaus og Gustav sov. "Blod, det er blod der.", han var helt hvit som et laken i ansiktet, men tydeligvis ikke like hvit som lakenet til Klaus. Jeg satte meg opp i sofaen og la ansiktet i hendene, dette var helt uvirkelig, dette kunne ikke hende Klaus. "Han är död, han är död.", Gustav kom også ut i stua der Johan og jeg var. Tommy og Mari kom ut av sitt soverom og spurte hva som hadde skjedd, Gustav viste dem tvilende inn på soverommet der hvor Klaus lå. Jeg hørte et gisp fra begge to, Mari begynte å gråte, det var ingen som kunne benekte det nå. En av oss her inne var morder, men ingen visste hvem. Vi hadde samlet oss i stua rundt peisen, Mari hadde fortsatt tårer i øynene og jeg satt med notatboka i hånden og stirret inn i flammene. Regnet pøste ned utenfor, der var en lang stillhet mellom oss alle, man kunne ikke se på hverandre uten å gi en antydning at det var deg han trodde var morderen. "Så, noen som har en ide om hva vi kan gjøre?", Johan satt med kaffekoppen i hånda og så på meg. "Hvordan kunne dette i det hele tatt skje? Lå ikke dere to i samme rom som han hele natta, dere kan jo ikke bare overse at noen blir drept i det samme soverommet som dere ligger?", det var ikke tvil om at Mari var fra seg om hva som var skjedd. Men hun hadde rett, hvordan kunne Johan og Gustav ligge på det samme rommet som Klaus uten å i det hele tatt høre at det var noen som drepte Klaus. Igjen klarte jeg ikke å unngå å lure på hvem det var, jeg tok det som en naturlig ting, hvem tenker ikke på sånt når man er låst inne med 5 stykker og en blir drept.
Jeg stengte ute alle lyder og all prat, jeg kunne se at de andre satt og snakket høylytt med hverandre, pekte, beskyldte, og anklaget hverandre for hva som hadde skjedd. Jeg lette etter et motiv, en unnskyldning, hvis det kan kalles det, men var den personen som hadde det. Johan, hvorfor var han så ivrig for å bli med på denne hytteturen? Kanskje han var ute etter nye offer for sin evigvarende tørst for blod, det må ha vært en grunn til at han ble med. Men hvorfor Klaus? Det var ingen grunn til det, men hvis en av oss som satt her hadde drept mannen som Mari fant, må det ha vært enten Tommy eller Mari, de kom her først. Det kunne hende de var et av de parene som reiste rundt fra by til by for å drepe mest mulig folk og bevise sin kjærlighet for hverandre. Kanskje svensken hadde noe med dette å gjøre, jeg hadde alltid tvilt på han. Jeg tenkte meg hardt igjennom motiv og grunner, notatboken min var full av notater, ting jeg ikke ville at de andre skulle se. De satt fortsatt og diskuterte, jeg følte meg uegnet til å delta i diskusjonen på grunn av manglende evne til å uttrykke meg. "Knut, hva mener du?", alle så på meg, dette var mitt ultimate mareritt jeg måtte uttale meg om noe jeg ikke ville prate om. "Jeg.. jeg vil helst ikke si noe i denne saken.", jeg hadde ingen lyst i det hele tatt til å si noe som helst for øyeblikket. "Hvis du ikke vil si noe kan vi jo like gjerne se hva du har skrivd.", Johan strakk seg forover og reiv notatboken ut av hendene mine før jeg greide å reagere. "Skal vi se, huffda, du har hatt mye å tenke på du Knut.", jeg satt og mumlet litt for meg selv og så bort på Johan med nervøsitet i blikket. "Skal vi se, jaha, så du tror det er meg og Gustav, og du tror det er Tommy og Mari. Det står noe om alle unntatt deg er, antar at du ikke hadde noe med dette å gjøre. Kanskje du ble lei av Klaus sine kommentarer hele tiden, kanskje du ikke orket det lenger. Ditt patetiske liv. Så istedenfor å ta ditt eget liv, tok du livet til Klaus."
Alle satt å så på meg, jeg angret meg allerede for å ha skrivd noe ned i det hele tatt, men det lå vel til min natur som forfatter. "Nei! Det er ikke sant i det hele tatt. Og det vet dere alle, jeg hadde aldri gjort noe sånt. Hva med Tommy? Han som er så stor og sterk, vi vet alle at han skyldte Klaus en stor del penger etter at han kjøpte bilen. Eller hva Tommy?", jeg satt der og prøvde å lage et forsvar, istedenfor gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort, jeg anklaget min beste venn. Tommy reiste seg forsiktig og snudde leppen som en politiker gjør når han ikke har noe forsvar, jeg var ganske sikker på at han skulle slå til meg. Men istedenfor gikk han ut døra, jeg følte meg forplikta til å følge etter, så det gjorde jeg. Jeg så han så vidt gå nedover til stranda, jeg ropte etter han men tvilte på at han hørte meg. Regnet føltes ut som patroner mot ansiktet, bølgene traff svaberget hardt og lagde et stort smell hver gang jeg prøvde å rope på Tommy. Jeg skyndte meg ned til han, jeg la hånda rundt skulderen hans. "Du, jeg mente det ikke sånn, det er bare det at.", før jeg fikk sagt noe mer falt han ned på sanden. Jeg klarte ikke røre på meg, hjertet mitt slo fort og høyt, regnet pøste ned der jeg stod hjelpesløs. Morderen hadde vært her, istad, da jeg var her, men hvordan? Da jeg klarte å røre på meg igjen løp jeg opp til hytta da jeg kom inn døra stod alle og så på meg. "Det har skjedd igjen, Tommy er drept."
"Hva mener du? Er Tommy død?", Mari reiste seg for opp av sofaen og kom løpende mot meg med tårer i øynene. "Da jeg kom ned der han stod var han død, jeg vet ikke hvordan det skjedde.", Mari omfavnet meg og det hadde jeg seffølgelig ikke noe imot. "Kom deg unden hän Mari, hän är mordaren.", Mari rygget unna som om jeg var radioaktiv. "Nei, jeg sverger, det var ikke meg. Han var død da jeg kom. Hvor er Johan?", det gikk et kaldt grøss gjennom kroppenmin. Hvor var virkelig Johan, var det han som hadde drept Tommy? "Jag vet inte, han försvant rett efter du hadde gått. Vär kan han vära?", det begynte å gå opp for oss alle. Johan kom inn inngangsdøra, de tre av oss som stod på gulvet samlet oss på midten forrann bordet og ventet. "Nei!", Johan prøvde å si noe, men akkurat da han skulle gikk det en påle gjennom magen hans som om det ikke skulle vært noe der. Han falt ned på kne, blodet rant ut av munnen hans og ned på genseren. Vi stod alle på midten av gulvet og gispet, ventet på det øyenlikket morderen skulle komme inn gjennom døra, men alt vi så var mørket. Gustav begynte å gå sakte bortover mot døra, samtidig dro han opp en pistol fra hofteområdet. "Så det var deg som drepte Klaus, din jævel!", Mari hoppet opp på ryggen til Gustav og begynte å slå han febrilsk på ryggen. Jeg stod der hjelpesløs midt på gulvet og så de to sloss. Alt gikk i sakte film, sånn som man kan se på kino, som om man leste det i en bok. Jeg hørte en høy eksplosjon, som om noe gikk i lufta, Mari gikk i lufta. Hun falt ned på gulvet og holdt seg på magen. Jeg løp raskt bort til henne for å se hvor ille det var. "Se hva du har gjort din jævla svenske! Du og den dustete mordleken din, du hadde sikkert planlagt det lenge, men dette er ikke morsomt. Det er faktisk noen som blir drept her, både av deg og av en som ingen vet hvem er. Dette har gått for langt!", jeg strøyk Mari forsiktig over det myke håret. Gustav stod stille, som om noe holdt han på plass. Bak han kom det inn en mørk skikkelse, jeg visste at det var slutten for både Gustav og meg. Kroppen min stivnet igjen, Gustav så på meg med øyne av skrekk, blod rant ut av munn og øyne, livet hans var slutt. Det måttes gjøre noe, selv om livet mitt var patetisk ville jeg ikke dø for det. Jeg tok et godt tak i pistolen til Gustav og fyrte av mot den mørke skikkelsen, en gang til, og en gang til. Helt til han falt død om i inngangsdøra, jeg kastet fra meg pistolen og begynte å gråte over Maris lik. Alene.
"Politiet klarer ikke løse hytte-mordene", "Politiet uten spor", avis overskriftene var de samme som alltid. Gang på gang, ingen hadde enda klart å løse hytte-mordene som hadde skjedd opp til flere ganger. Men hvorfor skulle de det, man kan jo ikke alltid ta de som er skyldige. Det beviser bare hvor god jeg er, og hva jeg kan utrette ved å bruke samme metode hver eneste gang. Det gjelder kun å planlegge, og få seg en medsammensvoren, så var halvparten av jobben gjort. Avisa lå på fanget mitt, lagde morsomme små skrik hver gang bussen tok en sving. "Kan jeg låne avisen din litt?", en dame som satt foran meg spurte høflig. "Ja sefølgelig kan du det, er det bare meg eller er verden virkelig et ondt sted?", jeg lente meg forover i setet, så hun inn i øynene. "Jo, verden er et ondt sted", jeg ga hun avisa og tok opp telefonen. Jeg ringte Fredrik, spurte når jeg skulle hente han. "Skal du på hyttetur?", ordene var som et dikt i ørene mine. "Ja jeg skal det, vil du være med?", prøvde å få det til å høre ironisk ut, men det hørtes vell kanskje mer flørte aktig ut. "Ja, hvorfor ikke? Når går vi av?", jeg smilte og sa at jeg skulle si ifra. Jeg satte øreproppene inn i øra, Duran Duran - A View To A Kill, men denne gangen sang de på de siste versene.
"First crystal tears,
Fallen of snowflakes on your body
First time in years
To drench you skin of lover's rosy stain
A chance to find the phoenix for the flame
A chance to die
But can we dance into the fire
That fatal kiss is all we need
Dance into the fire
To fatal sounds of broken dreams
Dance into the fire
That fatal kiss is all we need
Dance into the fire
When all we see is the view to a kill"
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
