"Han"
Et møte med en drømmetype.
Han var borte for godt nå. Han også. Vårt lille eventyr utgjorde to tankefulle sider i dagboken min.
Han vinka, og jeg så at han var tristere enn han ville innrømme. Jeg visste fra første øyekast at han bare kom til å bli enda et stolt minne. Han hadde gyllent, tykt og bølgete hår, kinnskjegg og store, mørke øyner, som utgjorde et alvorlig uttrykk.
Smilet var et av de nydeligste smila jeg har sett.
Lørdag kveld sitter vi en gjeng i stua på hotellet. Nynner litt på sangene som blir spilt, og prater om dagen som har vært. Etter ei stund kommer han. Dumper sånn helt tilfeldig ned mellom meg og kompisen sin, og i det samme er vi i prat. Venninna mi snur seg mer og mer bort, skjønner at slaget er tapt. Jeg, derimot, har nådd målet mitt som jeg en stund hadde funnet umulig, å bli kjent med Tore. Jeg skjønner med en gang hvilken type han er. Han er stolt og tøff i trynet, men myk og snill innerst.
Jeg har ikke lagt merke til at alle har gått. Da det bare er oss to som sitter igjen forteller jeg han at jeg liker å dikte, noe jeg ellers velger å holde for meg selv. Han ber om å få høre noe. Det var da han smilte på ordentlig. Jeg las diktet om "Ham". Kanskje tilfeldig, kanskje ikke? Han sier ingenting, bare stirrer tankefullt ut i lufta. Hvorfor hadde jeg fortalt noe så personlig til denne gutten? Jeg føler meg naken i stillheten.
"Vil du danse?" spør han alvorlig.
"Gjerne."
Jeg går aldri og legger meg den natta, det gjør ikke Tore heller. Før natt blir til dag, blir han invitert med på rommet. Han sier han er så sulten at han ikke kommer seg opp på sitt eget rom, så han takker ja. Jeg legger meg på senga, og øynene lukker seg, men jeg kan føle hans blikk rettet mot meg. Han gransker meg. Er jeg god nok for ham? Holder jeg mål? Jeg er overraskende rolig og tenker at han får ta meg som jeg er. Jeg er så lei av å kjempe. Forsiktig åpner jeg øynene, bruker alle kreftene jeg har på å holde de åpne. Stirrer på ham, gransker ham tilbake. Jeg er som i transe. Vi blir liggende sånn i en evighet. Uttrykksfulle øyner rettet mot hverandre. Har han glemt at han var sulten? Eller er han kanskje mett nå?
Neste dag blir det ikke sagt så mye mellom oss. Han sitter i stolen foran meg, men vi er like tause begge to. Jeg, redd for å si noe feil. Han, redd for å si for mye. I pausene kaster vi lengtende blikk og beskjedne smil. Vi vet like godt begge to at tiden renner ut, fort og sikkert.
Jeg får aldri høre stemmen hans igjen, vi bare vinker. Vinking kan si alt eller ingenting. Min sa alt. Jeg hadde vokst de siste dagene. Jeg hadde blitt kjent med Tore, på en annerledes måte. Senere piper mobilen min. " 'Han' forelsket seg i deg. Du kan dikte." Jeg visste at dette var best å avslutte nå. Å gjøre noe mer ut av det, ville bare føre til sorger. Jeg visste det, der innerst inne et sted, og jeg beholdt min stolthet og mystikk. Vår tid sammen var over. Det var forbi da vi vinket. Men han jeg hadde laget diktet om derimot.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
