Forside / Artikkel

Takk, vinden


Ingen stemmer er registrert.


Ingen kommentarer. Bli den første!
Språk: Norsk (bokmål)
Karakter: 5
Klassetrinn: Ungdomsskolen




Jeg så ut av vinduet. Det hadde ikke stilnet noe. Vinden tok like mye i sivet som før. De grønne trærne så nesten grå ut når vinden dro sand med seg. Hun kunne, fjernt bak i horisonten, se et par som slet med en vrengt og fillete paraply og prøvde å komme seg til bilen. Vind var ikke uvanlig her nede ved stranden. Nei, tvert i mot. Spesielt ved hytten min som nesten lå nedi vannet når det virkelig var høyvann. Nei, her kunne vinden virkelig ta tak.

Den hadde nesten tatt huset med seg en gang. Ikke så rart, for hytta var bare to rom av noen pilråttene planker. Jo da, den var bygd av en snekker, men jeg var gjerrig. På den tiden var jeg akkurat ferdig med mine kunststudier i Oslo. Jeg var altså veldig blakk. Jeg hadde alltid ønsket seg en hytte ved sjøen. Det hadde jeg fått, men pilråtten, altså. Snekkeren hadde ikke skjønt hvorfor jeg ville ha en hytte bygd av pilråttene planker. Da svarte jeg noe sånt som: \"Da føler jeg meg nærmere naturen.\" Det var så klart fordi de var gratis. Snekkeren hadde himlet med øynene, men det ble faktisk hytte av det. Skur burde jeg vel heller kalle det. Jeg angret litt på det nå. Det var langt til byen og vanskelig å male bilder i den forferdelige vinden.

Vinden, ja. Den var jeg i hvert fall lei av. \"Hva skal vi mennesker med den?\" Det var en tanke som streifet meg mange ganger om dagen. Kald og guffen. Spesielt her nede. Det flotte treet som en gang sto ved siden av hytten hadde blåst ned. Det var bare med et par meter at det ikke hadde truffet hytten min. \"Det var selvsagt vinden, det også.\"

Vinden. Den hadde aldri gjort noe godt mot meg. Vinden var som en eneste stor negativ bølge. Jeg hatet den så mye at jeg skrek til den: \"Det er din skyld at jeg ikke har noen venner!\" Jeg pratet ofte til vinden. Ikke med noen slags håp om svar, men noen ganger var det greit å få ut alt sinnet. Jeg var så forferdelig ensom. Det var ikke mange folk her ute. Jeg hadde bodd der i 7 år og fikk bare så vidt nok penger til mat og strøm av de få bildene jeg malte.
\"Vindens skyld at økonomien står på hodet.\" hvisket jeg hver gang en ny regning kom.

En dag satt jeg utenfor hytta i en strandstol mens jeg så på de mektige bølgene som slengte seg meningsløst inn og oppover stranden uten hensikt. \"Vindens skyld det og\". Idiotisk var det. Jeg så bort mot den lille klyngen med eik noen hundre meter bortenfor. De vagget og kjempet mot vinden. Greiner var knekket, og flere av de mindre trærne holdt på å bukke under. \"Vindens skyld det også,\" tenkte hun. Vinden måtte ha vært en feiltagelse når verden ble til.

Det så ut til å bli regn. Mørke skyer buldret over meg som en flokk med aggressive løver som var ute etter byttet sitt. Meg. \"Det er sikkert vindens skyld, det også. Helt sikkert.\" Jeg pakket sammen strandstolen, tok den under armen og kjappet seg inn i hytta igjen. Det startet å regne. Jeg måtte kjappe meg ut og tømme vannbøtta så jeg kunne ha den under der taket lakk. Det var sikkert vindens skyld, det også. Den hadde blåst hull i det pilråttene taket mitt og senere blåst skyer med regn over huset mitt så jeg skulle bli våt. Et eneste komplott fra værgudene.

Dagen etter var jeg ute og gikk. Det hadde faktisk stilnet litt. Jeg hadde ikke fått sovet så mye den natten. Lyn og torden hadde holdt meg våken. Jeg hadde gått langt da jeg bestemte meg for å sette med ved vannkanten. Jeg var trøtt. Trøttere enn jeg trodde det var mulig. Jeg pakket meg inn i den godt polstrede frakken min, satt beina med gummistøvlene på under frakken og dro hatten ned foran øynene. Vinden ulte i ørene mine. Jeg våknet først da jeg hadde tippet over av et hardt vindkast. \"Pokkers vind! Her sover jeg bedre enn jeg har gjort på flere måneder, men neida, jeg får ikke lov av deg, vinden! Pingle!\" Skreik jeg til den. Høyt. Jeg merket at jeg frøs på ørene. Jeg tok hånden forsiktig oppå hodet mitt.
\"Nei! Den fine hatten min! Den har blåst bort!\" Jeg ble så sur at jeg sparket foten min så hardt jeg kunne inn i et lite tre.
\"Au! Det var din skyld det her også!\" Jeg gikk haltende tilbake. Buldrende av raseri som hvert øyeblikk kunne koke over eller eksplodere som den verste atombomben universet noen gang hadde sett. Sånn følte jeg meg.

Det mørke håret mitt blafret mens jeg gikk bortover mot hytten min. Når jeg kom inn, så jeg meg i speilet. Håret sto til alle kanter, også jeg som hadde brukt så lang tid på å få det til å ligge ned! Ørene var røde av kulde. Fjeset var også rødt, men jeg visste ikke om det skyldtes kulde eller raseri. Det kunne være det samme. Det var vindens skyld uansett. Vindens skyld! Vinden måtte være innstilt på å gjøre livet mitt dårlig.

\"Bank, bank.\" Noen sto utenfor min dør! Det var lenge siden sist. Det var sjeldent at noen kom helt ut hit. Jeg åpnet og så ut. Ingen der. \"Det var sikkert bare vinden,\" sa jeg til meg selv, før det banket på igjen. Jeg åpnet igjen og så meg rundt. Og nede på den vesle trappen lå den flotte hatten min. Det kom ett bredt smil om munnen min.
\"Hva gjør du her, da?\" Sa jeg til hatten.
Jeg bøyde meg ned for å ta den opp, da en mann plutselig hoppet fram på venstre side av meg og skrek; \"BØ!\". Jeg snublet bakover med ett nesten kvalt skrik og landet på rumpa. \"Hva i gudenes navn var vitsen med det der?!\" Sa jeg med den mest iltre stemmen jeg hadde.

Jeg så opp mot mannen som stod utenfor. Han var søkk våt i håret. \"Hva er det med deg? Har du isbadet?\" Spurte jeg med en litt bitter tone.
\"Nei, jeg henta hatten din.\"
\"Gjorde du det? For meg? I vannet? Nå må du spøke! Det er jo kaldt i vannet fortsatt!\"
\"Nei. Jeg ville bare hjelpe, jeg. Jeg så at du sovnet og at hatten din forsvant ut i vannet. Forresten, går det bra med foten? Det så litt vondt ut.\"
Jeg satt og stirret opp på han en god stund. Jeg trodde jeg kom til å bli sint. Kjempesint. Jeg planla hvordan jeg skulle skjelle han ut for å ha spionert på meg og gjøre narr av foten min. Helt til en tanke falt meg inn. Helt til jeg begynte å le, og han også lo.
\"Tusen takk! Kom inn! Du kan ikke stå og fryse! Jeg skal lage en kopp kaffe til deg! Forresten, hva heter du?\"
\"Eh. Jesper.\"
\"Hyggelig å treffe deg! Jeg er Mari!\"

Det først da jeg traff denne vennlige Jesper at tanken hadde falt meg inn:
Det var ikke vindens skyld at jeg ikke hadde noen venner, eller at jeg mistet hatten eller at det blåste ved hytta mi. Det var min! Det var jeg som hadde valgt å bo langt fra alle andre. Det var jeg som var negativ mot alle andre folk. Det var jeg som hadde valgt å sette meg ned ved vannkanten. Det var jeg som ville ha hytten min der det blåste.

Vinden hadde ingen hensikt i hva den gjorde. Den kom alltid til å være der. Den kom aldri til å bli forandret. Den var lik mot alle.

Men på en måte hadde vinden hadde faktisk hjulpet meg gjennom alle disse syv årene. Hadde ikke jeg vært så sur på vinden og hadde ikke vinden tatt hatten min, ja, da hadde jeg kanskje aldri truffet noen andre personer i det hele tatt. Vinden ga meg faktisk en venn. På en måte.

Lik mot alle. Det var det vinden virkelig var. Lik mot alle.

Jeg skjønte først nå hvor dum jeg hadde vært alle disse årene, men allikevel sa jeg:

\"Takk, vinden.\"

Det var det siste jeg noen gang sa til den.


Annonse




Disclaimer: Alle dokumenter er kun for informasjon og ikke-kommersiell bruk. Alle stiler og oppgaver tilhører den opprinnelige skribent. Copyright © 2007 Mathisen IT Consult AS
Om Norsk Skoleforum