Forside / Artikkel

Bilene


Ingen stemmer er registrert.


Ingen kommentarer. Bli den første!
Skrevet av Øyvind Jarto Ege
Språk: Norsk (bokmål)
Karakter: 6
Klassetrinn: Ungdomsskolen

"Denne teksten skrev jeg i 9. klasse. Jeg fortjener egentlig ikke 6. Dette er mer som en 4+... Veldig normal og klisjefylt. Jaja - gjort er gjort

- Forfatter




Denne teksten handler om en familie under andre verdenskrig i Norge.

"Spis opp suppen din nå, David." David betraktet suppen en stund."Må vi alltid spise suppe?" tenkte David. " Det er deprimerende. " Det var også rommet de satt i. Et grått, nedslitt rom med masse flass på veggene. David kunne tydelig se sprekkene i vinduskarmen, ut av dem kom et kaldt gufs.En typisk leilighet i Festüng Norwegen. Utenfor kunne han se dalende hvit snø, og nede i den tomme gaten krøp det en skadet svart katt. Alt ble liksom trist og fiendtlig. "Denne tiden er deprimerende David, men slikt må vi bare leve med." Karl, broren hans, var alltid flink til å forklare, han var også autoriteten i huset, for faren var mesteparten av tiden borte fra hjemmet, gjerne i månedsvis, og moren var egentlig veldig redd av seg. David betraktet enda en gang den hvite snøen som slavisk dalte ned utenfor. "Det vil de vel like, " tenkte han. "Hvit snø." Han ble fylt med en slags urolig følelse i magen. Og han visste godt hvorfor. "Mama, når kommer papa hjem?" Moren betraktet lille Agnes en stund, så kikket hun opp på det gamle uret på veggen. Et eikebrunt ur, det eneste verdifulle de hadde igjen." Pappa er sikkert rett rundt hjørnet." Selv om moren så normal ut, visste David at dette ikke var sant.Rommet ble fylt av en underlig, men fiendtlig stillhet.
"La oss skru på radioen litt." foreslo Karl. Og med ett ble øynene til moren fylt med varme. En varme som David ikke kunne huske å ha sett før. Karl gikk med forsiktige skritt bort til den lille radioen ved kommoden. "Finn BBC." "Jada, mor. Ikke mas." Karl vred rundt på tuneren et par ganger - men det kom bare lyden av en ubrukt kanalfrekvens. "Har de slått ut radioen?" spurte David. "Nei, da ville vi nok hørt - ja, akkurat ja." Rommet ble fylt med en voldsom mannsstemme. Den var så fiendtlig at den strakte en lang hånd ut og vridde innvollene til de som satt der. Med et ble det dødsens stille. Karl gikk fortumlet bort til den brune sofaen igjen og la seg ned. "Nei, jeg tror ikke det er trygt å prøve BBC nå." Moren sank sammen i stolen igjen og David kjente en ekstrem lyst til å skrike. Karl trakk opp en pipe av lommen og tente den.

Minuttene passerte. Og det eneste som skjedde var den endeløse røykingen til broren. Røyken som svirret rundt han dannet former og symboler. David kunne se for seg huset de bodde i. Et hvitt, fint hus med grønne plener og ragende epletrær som vokste rundt.Det var tider det.
Plutselig stirret alle bort på vinduet der David satt. "Hva er det?" spurte David sløvt, fortsatt halvt i søvn etter den nydelige transen."Hører du ikke? Det er biler. " svarte Karl.

" Å gud, hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjør - HVOR ER HAN FAREN DERES!?"Det var første gang David hadde sett moren så desperat. "Shh, demp deg mor. De vil høre oss!" sa Karl innbitt. "Så klart, så klart. De vil HØRE oss. Hadde det ikke vært for faren deres, hadde vi sittet hjemme og vært TRYGGE!Skjønner du det? Skjønner du det?" David hadde heller aldri sett moren se så sint ut før. " SKJØNNER DU DET, FOR FAEN!?" "Mor, ti stille med deg!" Karl både hvisket og skrek på en gang. David kunne tydelig høre stemmer nede i gangen. "Det er dem, mor. Nå må du være stille."

David kunne kjenne svetten som rant nedover tinningen.Stemmene var ikke lenger der, men han hørte skrittene. Hvert skritt var et skritt nærmere det naturlige. Noe David selv ikke kunne gjøre noe med. "Mama, jeg er redd." sa lille Agnes borte ved kommoden. "Ikke vær det, Agnes" svarte David. "Alt kommer til." Men David kunne ikke si mer, han ble kvalt av sin egen hals, av sin egen skjel, ingenting av det han sa kom til å bety noe i det lange løp. Han følte seg liten, ubetydelig.
Han så skyggen av mannen nå. Den stakk fram gjennom dørsprekken. Han så en siste gang på den hvite snøen utenfor. Den fortsatte sin slaviske ferd mot den kalde bakken. Bakken som ikke lenger avga noen varme - En verden som ikke lenger avga noen varme. Nå kunne han kjenne tårene som løp nedover kinnene. Tårene som landet på tungen hans.Livet er ikke herlig.


Annonse




Disclaimer: Alle dokumenter er kun for informasjon og ikke-kommersiell bruk. Alle stiler og oppgaver tilhører den opprinnelige skribent. Copyright © 2007 Mathisen IT Consult AS
Om Norsk Skoleforum