Forside / Særemne / Tekst

Grini Fangeleir


Gjennomsnitt av 106 stemmer.
(Klikk på en stjerne for avgi stemme)

Ingen kommentarer. Bli den første!
Språk: Norsk (bokmål)
Klassetrinn: Ungdomsskolen




Sammendrag

Fra 1941 - 1945 ble fangeleiren Grini overtatt av tyskerne. Leiren ble bygd i 1938 og hadde en byggeperiode på to år. Grini ble egentlig bygd som et kvinnefengsel. Polizeihäftlingslager Grini ble tatt i bruk av de tyske maktene juni 1941. I begynnelsen fikk alle fangene blass i fengselsbygningene, men etter hvert måtte de sette opp en hel ekstra brakkeby for å få plass til alle fangene.

På det meste bodde det så mye som 5400 fanger på Grini på en gang. I alt var det ca. 20 000 fanger som hadde vært innom Grini i løpet av krigen. Etter frigjøringen mai 1945 ble Grini omdøpt til Ilebu og brukt som fengsel for landssvikere. Fra 1951 ble Ilebu hetende Ila Sikringsanstalt.Polizeihäftlingslager Grini

Tidlig i 1941 skjedde det en episode i Nord-Norge som førte til massearrestasjoner av nordmenn og dermed til økt behov av fengsler. Det var behov for større kapasitet. Gestapo valgte Grini i Bærum som sitt nye "hovedkvarter" som lå like utenfor bygrensen til Oslo. Området var nesten 280 mål. Grini, som egentlig var planlagt til å være et moderne kvinnefengsel, var nesten ferdig bygget da invasjonen kom 9. april 1940. De neste ukene ble Grini tatt i bruk som et midlertidig evakueringssted for Oslo-folk og deretter ble det brukt som interneringsleir for norske offiserer og soldater som var blitt tatt til fange under slagene i Sør-Norge.

De siste norske krigsfangene på Grini ble løslatt i juni 1940. Da rykket Wehrmacht inn. Bare én norsk fange satt igjen og det var general Otto Ruge. Han ble fortsatt sperret inne i direktørboligen til han ble sendt til Tyskland i oktober 1940. General Ruge var den nordmann som oppholdt seg lengst til i tysk fangenskap.

I over ett år holdt Wehrmacht til på Grini. I juni 1941 ble stedet okkupert av "Der Befehlshaber der Sicherheitpolizei und des SS". Den 12. juni kom så 115 fra Åneby i lastebiler til Grini. I hver enkelt bil, som var dekket av presenninger, var det 30 fanger og seks vaktposter og alle vaktene var utstyrt med maskinpistoler. Blant fangene var også alle de som var blitt arrestert i forbindelse med angrepet i Lofoten.

Dermed var Polizeihäftlingslager Grini etablert. Samme dag ble Ånebyleiren avviklet og tatt i bruk til sitt egentlige forhold, en Wehrmacht soldatforlegning.

Planleggingen av utbyggingen av Grini til en stor fangeleir tok til i løpet av sommeren 1941. Åneby-fangene hadde så vidt fått tid til å venne seg til de nye forholdene før deres hverdag ble umenneskelig forandret. Den 23. juni 1941, dagen etter at Hitlers armeer hadde begynt sitt felttog mot Sovjetunionen, kom det 60 nye fanger til Grini og alle var for det meste russiske jøder. Fra det øyeblikket de komme innenfor murene ble det et levende helvete for dem alle. De ble sparket og slått og skjellsordene fløy vegg i mellom. Det strømmet til med fanger fra alle kanter til Grini. Allerede 17. juni satt Gestapo i gang en arrestasjonsbølge i Ålesund-området. Den 23. juli 1941 kom de første kvinnelige fangene til Grini. Kvinne sektoren på Grini ble plassert i selve hovedbygningen i leiren.
Det tok ikke lang tid før kvinneavdelingen ble for liten. Tyskerne løste problemet vedå sende fanger til leirene i Tyskland og deretter utvidet de leiren i Norge.
I september 1944 ble selv kapellet brukt til fengsel. Fordi det var så høyt under taket ble det satt inn køyesenger med opp til fem etasjer. Her ble senere alle de døds dømte fangene plassert. Blant fangene ble dette rommet kalt "fallskjermen" fordi det var høyt å hoppe fra øverste køye.

Av de om lag 4000 norske kvinner som ble fengslet under krigen, havnet mange på Grini. Av disse ble over 100 sendt til Tyskland. Ved frigjøringen var det ca. 600 kvinnelige fanger på Grini.

Sulten og trangboddheten på Grini

Grini-fangene, menn og kvinner, hadde allerede fått merke fangetilværelsens særpreg: Trange plasser å bo på og veldig lite mat å spise. Er det noe det snakkes om, selv 50 år etter at Hitlers fanger ble satt fri, så er det matmangelen og de trange brakkene. Det å bli gjett sammen som kveg i små fengselsceller og brakkerom i flere år med lite mat, har satt sitt merke på noen og enhver. Utbyggingen av leiren

Da det ble klart av Grini måtte utvides ble det fangene selv som måtte stå for planleggingen. Riktig nok skulle alt som het byggearbeid i okkupasjonstidens regi godkjennes av deres egen planleggingsavdeling, Centralbauleitung i Oslo.
Blant fangene var det mange kjente arkitekter. Disse arkitektene fikk i oppgave å utarbeide byggingsplanene til ikke bare hele leiren, men til hver enkelt brakke også. Sjefen for arkitektkontoret på Grini leiren var fange nr. 382, Frode Rinnan. Senere fikk Frode flere arkitekter til "firmaet" sitt, Odd Nansen og Kjell Colbiørnsen. Med hjelp av leirkommandanten som viste arkitektene tegningene av brakkene i konsentrasjonsleirene i Tyskland gjorde av brakkene på Grini ikke ble en kopi av disse. I brakkene i leirene i Tyskland ble fangene stuet sammen i store rom, mien på Grini ble brakkene delt opp i opp til ni rom. Der kunne fangene både sove og spise. I begynnelsen bodde det ca. 18 til 20 fanger på hvert rom. På rommene hadde de køyer til å sove i, bord til å spise på, krakker til å sitte på og en ved ovn til oppvarming. Dette skapte et helt nytt samhold mellom fangene.

Doene på Grini

De sanitære forholdene på Grini var ille. Mange nye fanger hadde problemer med å venne seg til do-forholdene på Grini. Disse forholdene er i "Griniboken" beskrevet på følgende måte:

"Mest primitivt av alt var doene. De besto ganske enkelt av en planke, der fangene satt tett i tett over en dyp grøft i stekende sol og øsende regn, til fri beskuelse fra alle verdenshjørner. En hedret Oslo-direktør ga denne, noe dristige, men rammende karakteristikk av situasjonen: "Vi sitter så tett at jeg sannelig ikke vet hvem jeg tørker bak". Ut på sommeren ble forholdene noe bedre, og grøftene etter ordre fra legene strødd med klorkalk. Samtidig begynte sivilarbeidere å bygge do-brakker, eller som det het på tysk: "Abortbaracken". Guttene fant uttrykket så pussig at det gikk helt inn i Grini-språket, og visse nødvendige tiltak het senere aldri annet enn "å gå på Aborten"."


Annonse


Legg inn kommentar
Du må logge inn for å kunne legge til kommentar. Klikk her for å logge deg på.

Kommentarer
Ingen kommentarer er lagt inn. Bli den første!
Disclaimer: Alle dokumenter er kun for informasjon og ikke-kommersiell bruk. Alle stiler og oppgaver tilhører den opprinnelige skribent. Copyright © 2007 Mathisen IT Consult AS
Om Norsk Skoleforum