Tungtvannsanlegget på Vemork
Dette var egentlig et prosjekt. Hadde det våren i niende klasse.
TUNGTVANN OG OPPDAGELSEN AV DET
Oppdagelsen av tungtvann skyldes noen amerikanske vitenskapsmenn, spesielt proffessor Harold Urey, som i 1932 fant ut at naturlig vann, som man til da hadde trodd var en ren forbindelse av hydrogen og oksygen, inneholder ca. 0,015% av såkalt tungtvann.
Tungtvann er oksid av hydrogen som har dobbelt så tung kjerne som vanlig hydrogen. Hvis du hadde hatt 6000 liter med naturlig vann, ville det inneholdt en liter rent tungtvann.
Dvs si at 0,015% av naturlig vann er tungtvann. Det man brukte tungtvann til under andre verdenskrig var spalting av atomer. Tungtvannet gjør at nøytronene beveger seg saktere, noe som er til stor hjelp ved spalting av f eks Uran-235 som blir brukt i atombomber. Tungtvannet gjør spaltingen av atomene mer effektivt. Når uranet spaltes dannes det ekstremt med energi. Det er det som skjer når en atombombe eksploderer. Tungtvann blir altså ikke brukt i selve atombomben, men til å utvikle atombomben. På tegningen ser man hvordan tungtvannet, som er moderatoren, bremser ned nøytronene.
Tungtvann koker ved ca. 101,4 grader C og fryser til is ved ca. +4 grader C. Når det gjelder kjemiske egenskaper er det liten forskjell mellom tungtvann og naturlig vann, unntatt når det gjelder biologiske reaksjoner, der reaksjonene skjer saktere i tungtvann enn i naturlig vann. Fôrer man forsøksdyr (for eksempel mus) med føde tilsatt tungtvann, vil dyret ikke bare vokse saktere enn dyr som får føde med naturlig vann, men de blir også langsommere i bevegelsene og alle andre livsreaksjoner forøvrig. I vann tilsatt tungtvann vil også spiring av forskjellige slags frø skje langsommere. I 100% tungtvann vil ikke noe spire.
Tungtvann smaker som naturlig vann. Det er ikke skadelig eller giftig å drikke med mindre det tilføres i store mengder til organismer. Forsøksdyr dør først når 30-40% av vanninnholdet i organismen er erstattet med tungtvann. Til forskjell fra den kjemiske betegnelsen til vann, H2O, har tungtvann den kjemiske betegnelsen D2O.
VEMORK KRAFTSTASJON
Vemork Kraftstasjon var i sin tid verdens største. Byggingen startet i 1907, og anlegget var ferdig i 1911. Kraftstasjonen skulle levere energi til Norsk Hydros fabrikkanlegg på Rjukan som skulle produsere kunstgjødsel ved syntetisk frastilling av nitrogen. Overføringsteknologien for elektrisk kraft var lite utviklet på den tiden og kraftoverføring over lengre distanse innebar krafttap på ca. 20%. Fabrikkene ble derfor plassert nær kraftkilden. Fra Vemork ble kraften ført gjennom 60 ledninger og på 5 masterekker til anlegget "Rjukan I" som lå 5 km lengre ned i dalen. På fabrikken jobbet for det meste 7 ingeniører, 8 oppsynsmenn og 600 arbeidere.
Vannkraft var billig, og behovet for kraft var stort. Vannet ble derfor utnyttet flere ganger. Vemork Kraftstasjon var en av 5 kraftanlegg langs vassdraget fra Møsvatn til Heddalsvatnet. I dag finnes 9 moderniserte kraftverk på samme strekningen.
Med ombygninger fikk anlegget en samlet turbinytelse på 194 000 hk, som tilsvarer 132 000 kW. Dvs. si at Vemork Kraftstasjon produserte nærmere 1/3 av Norges samlede strømproduksjon. Fra omleggingen i 1929 til nedleggingen i 1971 var Vemork verdens største kraftsstasjon for likestrøm.
HVORFOR BLE VERDENS STØRSTE KRAFTVERK BYGD I EN DALSPREKK MIDT I NORGE?
Utgangspunktet var Rjukan-fossen. Fossen, som har et fall på 104 m, sender 80 m3 pr sekund ned i juvet med normal vannføring. Kilden til fossen er Møsvatn. Fra 900 moh. faller elva Måna 700 m på vei gjennom den 3 mil lange Vestfjorddalen til Tinnsjøen. Møsvatn ble regulert to ganger (1903-1906, 1908), og en demning på 15 m skapte et magasin som inneholdt ca. 800 millioner m3 vann.
Vemork Kraftstasjon ble et pionerverk både ved sin størrelse og ved utnyttelsen av fallhøyden. Det representerte en ny type kraftverk, med alle de typisk trekkene for store kraftverk senere:
·Vidt dreven turbin
·Tunneler
·Fordelingsmagasin i fjellet
·Rørgate
·Synbart anlegg (ikke bygd inn i fjellet som var vanlig)
OPERASJON FRESMAN
De som var med:
·Fenrik Jens Anton Poulsson (leder)
·Sersjant Arne Kjeldstrup (nestkommanderende)
·Fenrik Knut Kjeldstrup (radiotelegrafist)
·Sersjant Knut Helleberg
·Claus Helberg
·34 mann fra 1. Airborne divisjonen + flymannskaper
OPPDRAGET
Britene ble tidlig informert om økt tysk interesse for tungtvannsproduksjonen på Vemork. Våren 1942 gikk alarmen. Vitenskapelige forsøk utført av britiske forskere viste at plutonium kunne framstilles i reaktorer med tungtvann. Plutonium var anvendbart i en atombombe. Det britiske atomprosjektet anbefalte i april 1942 at de måtte gå til angrep mot tyskerne som drev produksjon på Vemork. Britene mente de kunne klare dette ved å ødelegge Vemorkanlegget.
Krigskabinettet ga i juli 1942 oppdraget til raidkommandoen Combined Operations. Oppdraget var topp hemmelig og ekstremt vanskelig. To angrepsparti, hvert på 15 mann, ble satt i fysisk hardtrening. De skulle "en gang for alle" ødelegge tungtvannsanlegget, lageret av tungtvann og kraftstasjonen. De mente fart og overraskelsesmomentet var viktig for at aksjonen skulle lykkes.
MANNSKAPET
Angrepstyrken besto av 30 frivillige fra 9. og 261. feltkompani fra Royal Engineers i den nyopprettede luftdivisjonen i England. Soldatene hadde erfaring med minerydding, brobygging, fallskjermhopping og sprengning, men var ikke trent for spesialoppdrag.
Forberedelsene besto i en ukes hard fysisk trening, en uke med fjelltrening i Nord-Wales, en uke med teknisk trening, sprengning og øving med modell i Skottland pluss en uke med repetisjon. Alt var topp hemmelig. De frivillige fikk ikke vite hva de egentlig gjorde, men fikk høre en dekkhistorie om at de var med i en spesiell konkurranse med andre fallskjermsoldater. Det var først rett før avreise at de fikk vite om de reelle oppdraget. De ble utstyrt med skiklær, truger, matrasjoner for ti dager og kart med tre fluktruter inntegnet.
TRANSPORTEN
Problemet med operasjonen var å få angrepstyrken fram til målet. De fikk ikke bruke sjøfly eller fallskjerm, men ble beordret til å bruke glidefly. Dette var første gang britene brukte glidefly i kampoppdrag, og derfra kommer operasjonsnavnet Freshman (nybegynner). Flytransporten var så problematisk at hele operasjonen burde vært avlyst, rapporterte en ansvarshavende offiser etterpå.
ANGREPET
Airspeed Horsa Mk 1 Glider var kampglideflyet til de britiske styrkene. Flyet kunne frakte 28 soldater, men var vanskelig å manøvrere i mørkt og dårlig vær. De tildelte Halifax-flyene (bombefly) var ikke flygedyktige og måtte repareres. Flyene tok av fra Skitten ved Wick i Skottland om kvelden 19. nov 1942. En norsk gruppe soldater med dekknavn "Swallow/Grouse" som var sluppet ned over området i fallskjerm 18. oktober 1942 fikk kontakt med det ene Halifax-flyet, men rett etter styrtet flyet. Det andre flyet måtte kutte slepetauet som var festet til det ene glideflyet på grunn av ising og rapporterte kl. 23.55: Released glider over sea. Ett Halifax-fly returnerte til basen. Begge glideflyene styrtet, et nær Helleland og et nær Lysefjorden, i Fylgjesdalen. De som ikke døde momentant ble drept av tyskerne. De ble enten skutt, kvalt eller forgiftet. Operasjonen kostet 41 briter livet. Nå måtte den norske "Swallow"-gruppa overleve i vinterkulden mens det eneste de hadde var radiokontakt med SOE i London. De måtte spise reinlav og reinsdyr, ikke bare kjøttet, men også lever, magesekk, blod, tunge og hjerne.
OPERASJON GUNNERSIDE
Freshman-katastrofen i november 1942 var et sjokk for britene. En ny operasjon ble beordret, denne gangen med en liten gruppe norske agenter fra Special Operations Executive. Seks unge, høyt motiverte, fjellvante skiløpere gjennomgikk intens trening og planlegging i London. Noe av det de gikk igjennom var skytetrening, nærkamp og å holde ut tortur. De trente også i en modell av Vemork og området rundt. De seks var:
·Joakim Rønneberg (leder)
·Fenrik Knut Haukelid (nestkommanderende)
·Sersjant Fredrik Kayser
·Sersjant Birger Strømsheim
·Fenrik Kasper Idland
·Sersjant Hans Storhaug
Målet for operasjonen var å sprenge tungtvannsanlegget og tungtvannslageret. De mente akkurat som britene at overraskelsesmomentet var avgjørende. Alle deltagerne var klar over faren, og hvilke fatale følger det kunne få dersom de ble oppdaget. Dersom de skulle bli tatt var alle utstyrt med en giftpille.
Gruppen med kodenavnet Gunnerside ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda 16. februar 1943. Operasjonen begynte galt pga at de landet på feil sted og var nær å miste deler av utstyret. De ble også overrasket av snøstorm og de ble også oppdaget av en jeger. De seks sluttet seg til fire andre som hadde kodenavnet "Swallow". Etter operasjon Freshman var det blitt desto farligere å prøve å angripe tungtvannsanlegget på Vemork. Vaktholdet var skjerpet, og den tyske garnisonen på Rjukan ble forsterket. Styrken rykket likevel frem til Fjøsbudalen og gjorde de siste forberedelsene til angrepet.
FRAMRYKKINGEN
Problemet for gruppen var å komme seg usett til og fra målet. Flere veivvalg ble diskutert. Da det viste seg at juvet kunne forseres, ble denne veien valgt.
27. februar 1943 dro sabotørene fra Jøsbudalen. Styrken tok seg til riksveien med ski, møtte skiftbussen ved Våer bro, gjemte ski og sekker ved kraftledningsveien og rutsjet ned i juvet, klatret opp til jernbanesporet på den andre siden og tok seg fram mot porten. De ventet til vaktavløsningen på broen kl. 00.00 28. februar var ferdig, klippet se så gjennom porten og tok seg inn på fabrikkområdet. Dekningspartiet på fire mann inntok sine posisjoner ved den tyske vakthytta, og sprengningspartiet rykket fram mot tungtvannsanlegget.
SABOTASJEN
Sprengningspartiet hadde problemer med å finne en inngang til høykonsentrasjonsanlegget og kom fra hverandre. Men til slutt fant to av sabotørene kabelsjakten, klatret gjennom den og kom seg inn i anlegget. Sprengladninger som allerede var forberedt ble plassert på de 18 tungtvannscellene i løpet av få minutter.
Sabotørene diskuterte om de skulle bruke 2 minutters lunte eller 30 sekunders lunte. To 30 sekunders lunter ble tent og sabotørene sprang mot hovedinngangen og la igjen et britisk gevær som merke for at operasjonen var utført av de allierte. 20 meter fra døra hørte de et drønn. Eksplosjonen smadret tungtvannscellene og nesten 500 l tungtvann rant ut. Sabotasjen forårsaket et produksjonstap på tre måneder, men den ødela ikke for produksjonen. Senere har det vist seg at tyskerne trodde det var et smell i forbindelse med elektrolyse, og at de ikke reagerte før alarmen kom. Da alarmen gikk tok det litt tid før tyskerne fikk skrudd på flomlysene, og før den tid var sabotørene borte. To telegrafister, som var igjen i fjellet, telegraferte til London at operasjonen var 100% vellykket. Herfra delte gruppa seg. Sprengningsgruppen rømte til Sverige, mens "Swallow"-gruppa spredte seg inn over Hardangervidda. Tusenvis av tyske soldater og mange søkefly ble satt til å lete etter sabotørene, men de lyktes ikke.
BOMBINGEN
Sjefen for det amerikanske atombombeprosjektet, general Groves, førte en massiv og hard kamp mot den tyske atomforskningen. Han tok ikke sjansen på at tyskerne kunne lykkes, og krevde bombing av alle anlegg med tilknytning til det tyske atombombeprosjektet.
Amerikanerne forsto at tungtvannsanlegget ville være i full drift tidligere enn britene hadde håpet. Groves krevde derfor at hele Vemorkanlegget skulle bli totalt ødelagt og insisterte på at det skulle ha topp prioritet på de alliertes bombeliste. Den allierte militærledelsen i Washington, Combined Chiefs of Staff, godtok etter amerikansk press angrep på Vemork. Oppdraget krevde presisjonsbombing i dagslys og ble gitt til 8th Air Force, stasjonert i England. Den norske regjeringen i London ble ikke informert.
OPPDRAGET
8th Air Force fikk forespørsel om å ødelegge flere industrimål i Sør-Norge. Før daggry lettet over 300 bombefly av fra basene i East Anglia, som ligger i Vest-England med kurs for Vemork, Knaben og Kjeller. For at de skulle begrense sivile tap, skulle angrepene skje mellom kl. 11.45 og 12.00, da de fleste arbeiderne spiste lunsj.
Kl. 11.44 kom de første av de 143 B-17 bombeflyene i 12 000 fots høyde inn over Vemork. Flyene slapp til sammen 711 bomber, hver på 500 kg i løpet av et kvarter. Dvs at de slapp totalt 355,5 tonn bomber på 15 min. Dårlig sikt, røyk og kondensstriper medførte at enkelte flygrupper måtte lete lenge for å finne målet. Styrken til Kjeller ble omdirigert til Rjukan, og 12 fly slapp til sammen 70 tonn bomber over fabrikkanlegget. To fly gikk tapt under oppdraget, begge på grunn av motorhavari. Totalt tjue menn ble meldt savnet.
RESULTAT
Bare ca. 18 bomber traff Vemorkanlegget. Kraftverket fikk fire fulle treff, som ødela taket og to generatorer. Hydrogenfabrikken fikk to fulle treff som ødela en side av bygningen og de øverste etasjene. Rørgata fikk tre treff, og alle røra ble skadd. Høykonsentrasjonsanlegget i kjelleren ble ikke truffet. En splint traff en tungtvannscelle, og ca. 60 l tungtvann gikk tapt. Skadene var begrensede, men likevel store nok til at tyskerne vedtok å avslutte tungtvannsproduksjonen på Vemork og heller flytte den til Tyskland. Uten elektrisk kraft hadde de kun små sjanser til å gjenoppta full produksjon. Slik var oppdraget vellykket.
Bombene ble sluppet over et stort område. Seks bolighus ble ødelagt og flere skadd. En bombe traff et nybygd tilfluktsrom i tre og drepte alle der, mest kvinner og barn. Totalt 22 sivile ble drept i angrepet. Bombefunn flere kilometer fra målet viser hvor unøyaktig og tilfeldig presisjonsbombing fra stor høyde var. Angrepet førte til sterke reaksjoner fra norsk hold.
FERJESABOTASJEN
BAKGRUNN
Britisk etterretning fikk på slutten av 1943 tilgang til informasjon som viste at tyskerne ville demontere tungtvannsanlegget på Vemork for å fortsette produksjonen i Tyskland. Britene visste på det tidspunktet at tyskerne ikke arbeidet med en atombombe, men at prosjektets mål var atomenergi. Likevel ble det på høyeste hold i det britiske atomprosjektet bestemt at man skulle ødelegge resten av tungtvannsbeholdningen før den nådde Tyskland.
SABOTASJEN
En agent fra Gunnerside-gruppen fikk ansvaret for aksjonen. Etterretningen kartla alle forhold rundt transporten pluss at agentene skulle bestemme den mest effektive måten å sabotere transporten på. De fant fram til at å senke ferga som skulle frakte lasta over Tinnsjøen på dypt vann ville være det mest effektive.
Natt til 20. februar 1943 entret tre sabotører den nærmest ubevoktede fergen og tok seg ned i en av salongene. Mens en holdt vakt og oppholdt en vaktmann med snakk, monterte de to andre ladningen på 8,4 kg høyeksplosivt sprengstoff under dørken. Ladningen ville slå ut et hull på en kvadratmeter av skipssiden.
RESULUTATET
"D/F Hydro" fraktet den søndagen 53 passasjerer, noen tank- og godsvogner og to vogner med 14 tonn elektrolytt, som tilsvarte 600 kg tungtvann. Ladningen gikk av litt før kl. 11.00, da ferjen befant seg på Tinnsjøens dypeste sted. Baugen ble revet opp, lasten slet seg, og ferga krenget. Ferga sank i løpet av noen få minutter, og 14 nordmenn og 4 tyske soldater druknet. Totalt 26 av passasjerene ble reddet i land. Lasten med 39 fat tungtvann gikk til bunns, men fire halvfulle fat fløt opp. Sabotasjen stanset den største transporten av lavkonsentrert tungtvann til Tyskland. Det gikk to mindre transporter med tungtvann (120 l) i mars 1943. Det demonterte tungtvannsapparaturen ble sendt i august 1944. De tyske planene om egen tungtvannsproduksjon ble ikke stoppet, men det ble ikke produsert så mye tungtvann i Tyskland heller. Sabotasjen avskar trolig tyskerne fra å få nok tungtvann til å lage en atomreaktor eller atombombe før krigens slutt.
VIKTIGE PERSONER
EINAR SKINNARLAND
Einar Skinnarland hadde bodd nesten hele livet bare noen få kilometer fra fabrikken, og broren og flere av vennene hans hadde viktige stillinger i bedriften. Det var han som skaffet opplysninger og informasjon om norsk Hydros anlegg på Rjukan.
JENS ANTON POULSSON
Ble født i 1918.
Han kom med i Kompani Linge høsten 1941 og var en av lederne for Gunnerside-operasjonen i februar 1943. Har senere skrevet boka Aksjon Vemork - vinterkrig på hardangervidda.
JOACHIM RØNNEBERG
For Joachim Rønneberg startet krigen for alvor da han dro over til Skottland i 1941. Han ønsket seg inn i Marinen, men møtte Martin Linge. Joacim kom med i Linge-kompaniet. Der ble han raskt populær, også blant britene.
Like før jul i 1942 ble Fenrik Rønneberg, som sprengstoffekspert- utpekt til å lede operasjon Gunnerside. I slutten av februar 1943 ble aksjonen gjennomført - uten at ett menneskeliv gikk tapt.
Joachim Rønneberg var en av de viktigste lederne for Vemork-aksjonene. Han tok over lederstillingen etter Jens A. Poulsson.
ANDRE MEDLEMMER AV GRUPPEN
De andre som var med var Fenrik Knut Magne Haugland (Radiotelegraf), Sersjant Claus Helberg, Sersjant Arne Kjelstrup, Fenrik Knut Haukelid, Fenrik Kasper Idland, Sersjant Fredrik Kayser, Sersjant Hans Storhaug og Sersjant Hans Strømsheim.
Under selve aksjonen var Haugland igjen på vidda for å holde radiokontakten med London. De ni andre tok seg ned til Vemork. Rønneberg, Kayser og Strømshei var inne i selve fabrikklokalet, de andre holdt kontakten utenfor.
KUNNE TYSKERNE VUNNET ATOMKAPPLØPET?
For å svare på dette må vi gå inn i tyske forskningsinstitusjoner. Den 19. april 1939 ble det kalt inn møte av tyske kjernefysikere. Det tyske undervisningsdepartementet som arrangerte dette møtet og emnet var tekniske anvendelser av kjernesprenging. Bakgrunnen for dette var nye oppfinnelser på området, som blant annet Niels Bohr var kommet kommet fram til. Det ble da oppnevnt en vitenskapelig komité under hærens våpenforvaltning som skulle drive fram et prosjekt. Tanken var å få i gang en kjedereaksjon i naturlig uran, for å kunne utnytte det til kraftproduksjon. Forskningen ble konsentrert om Kaiser Wilhelm Institutt i Berlin, men det var også andre instanser som ble involvert.
Tyskerne gjorde en alvorlig feil, de bestemte seg for å satse på tungtvann i stedet for grafitt som moderator i prosessen. Der ble det gjort flere forsøk på å starte en kjedereaksjon, men det ville jo ikke gå. Ved de siste forsøkene 22. mars 1945 var de kommet så langt at det ville trenges bare 50 prosent økning og størrelsen på uranstabelen for å lykkes, men da var det blitt for sent. Mens den amerikanske regjering støttet sitt eget prosjekt fullt ut og det ble drevet fram med stor energi og nesten ubegrensede ressurser. Da måtte Tyskland få støtte ifra en liten entusiastisk Hitler for å kunne satse maksimalt på et prosjekt. Atomforskingen var langsiktig og usikker, mens Hitler var mer opptatt av de kortsiktige løsningene og foretakk mer normale våpen. Et viktig moment var også at i utgangspunktet var det ikke snakk om å fremstille en bombe, heller å mestre atomteknologien for å få i gang en kjedereaksjon for å konstruere en reaktor.
Det som først om først ødela det tyske prosjektet var ressursmangel. De tyske forsøkene fulgte to forskjellige linjer når det gjaldt kjedereaksjoner. Dette førte til en splitting av teorier. En hovedfaktor var også den ensidige satsningen på prosjektet som man kunne forvente ville få en umiddelbar virkning og krigføring. Med slike faktorer var det tyske prosjektet dømt til å mislykkes. Krigsøkonomien tillot heller ikke satsing på usikre felter. Allerede den 6. juni 1941 innkalte den tyske rustningsminister Albert Speer til et møte med de ansvarlige vitenskapsmennene. Resultatet av dette møtet var at man bare skulle satse på å fremstille en reaktor, eller Uran-Maschine. En slik maskin var tenkt som fremdriftskilde i ubåter. Disse faktorene viser tyskerne var nokså langt i fra å vinne "atomkappløpet" og noe nærmere en kontrollert kjedereaksjon. Noe kappløp kan det heller ikke egentlig ikke kalles, pga at atomutviklingen var topphemmelig og man visste ikke om fienden virkelig anstrengte seg for å lage den første atombomben.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
