En dypt elsket Bestemor
Et skuespill om min syke bestemor, som jeg er så glad i..
Scene 1
Vi er hjemme hos Bestemor og Bestefar.
Bestemor ligger i sofaen, og har helt sluttet å se på <a href="http://www.ntsearch.com/search.php?q=tv&v=56">tv</a>. Det har hun gjort i mange dager nå. Hun har heller ikke krefter til å gå, lage middag eller rydde huset slik hun gjorde den gang hun var frisk. Bestefar er utslitt, men trygler og ber, ingenting hjelper.
Bestemor ser ut som en Bergen-Beslen fange- knapt 30 kilo. Bestefar innser at hans elskede er i ferd med å dø, om hun ikke får legehjelp. Bestefar: Nå har du ikke spist på flere dager, Ragnhild!
Bestemor (grynter) Jeg har spist!
Bestefar: Du har ikke spist! Du har fått i deg neon dråper med vann, du får ikke næring av det!
Bestemor: jo, men jeg vil ikke ha mat.
Bestefar: (hisser seg opp) Vil ikke ha mat?! (stemmen går over til fortvilelse) Du er nødt til å få i deg noe. (kort pause)
Bestemor: Ikke mas! Jeg er så trøtt.(øynene glir igjen, men etter noen minutter våkner hun brått) Ja?
Bestefar: Jeg ringer til en lege nå. (bestefar reiser seg, og går mot telefonen)
Bestemor: Du ga meg ditt løfte! (stemmen blir anklagende og bitter) Du lovde at jeg skulle få dø hjemme i mitt eget hus. Blir du ikke kvitt meg fort nok?
Bestefar:(kveler gråten i stemmen) NÅ er du urettferdig, Ragnhild! Jeg ønske jo bare det beste for deg. Det er jo fordi jeg er glad i deg jeg ønsker at du skal bli frisk.
Bestemor: det er ikke lenge nå. Om noen timer får jeg fred.
Bestemors øyne glir igjen. Hun er helt utmattet. Bestefar holder hendene foran ansiktet sitt. Hen er helt fortvilet. Etter en kort stund går han mot telefonen. Han vil ringe til sin sønn Thorvald, for å be om hjelp til å overtale Bestemor. Bestefar løfter røret og taster et telefonnummer.
Bestefar: (hvisker) Hei det er Pappa. Kan du komme hjem en tur? Jeg er så utslitt, jeg har ikke flere krefter igjen. Jeg klarer bare ikke mer!
Thorvald: Er det alvorlig nå? Er Mamma blitt verre?
Bestefar: hun er sluttet å spise, og hun får ikke i seg mer en noen få dråper vann om dagen. Hun klarer ikke reise seg for å gå på do. og hun nekter å la meg hjelpe henne. Og det verste av alt er at hun nekter å ta i mot lege! (kort pause) Alt er så urettferdig! Hun fortjener ikke dette!
Thorvald: Jeg kommer med en gang! Skal jeg ringe til Thomas? Kanskje vi kan klare å overtale henne sammen?
Bestefar: Kom så snart du kan.
Bestefar ligger på telefonrøret. Han går mot sofaen der Bestemor ligger. Scene 2
Sønnene ankommer barndomshjemmet. De går rett til den syke, men ser at hun ligger og sover. Hun våkner etter en stund.
Thorvald: Hei Mamma! Hvordan går det med deg? Har du det bra?
Bestemor: Er du kommet hit for å kjefte, nå igjen?
Thorvald: Jeg kjefter ikke, men jeg ser jo at du trenger hjelp.
Bestemor: Jeg har den hjelpen jeg trenger. Din far kan hjelpe meg.
Thomas: Du ser evl at Pappa ikke orker mer. Det er like før han bryter sammen.
Bestemor: han har gitt meg et løfte, og det får han holde! Det er det minste han kan gjøre. Jeg vil dø hjemme,
Thorvald: (har gråten langt oppi halsen) Men Mamma du skal ikke dø!!
Bestemors øyne glir igjen. Hun er utslitt, det går noen minutter før hun våkner igjen.
Thomas: Du trenger en lege! Herregud menneske! Hvorfor kan du ikke bare la en lege se på deg??
Bestemor: Jeg har rett til å bestemme over mitt eget liv. Dere aner ikke hvordan jeg har det. Det er ikke lenge...nå. Jeg vil ikke ha lege!
Thorvald: OK. Men kan du ikke ta i mot en hjemmehjelp, da?
Bestemor: (litt snurten) Din far kan gjøre det. Han kan være her med meg. Han har lovet meg det.Thorvald: Se på Pappa! Han klarer ikke mer. Pappa kommer til å få et sammen brudd. Du tar livet av han sånn som du holder på!
Bestefar sitter i en stol og har gjemt ansiktet i hendene.
Thomas: ta i mot hjemmehjelp, Mamma (han trygler) For vår skyld.
Bestemors øyne glir igjen. Bestefar sitter i stolen og stirrer på sin kone. Han drar stolen nærmere sofaen, hen løfter hånden og stryker henne kjærlig over pannen.
Guttene går ut på kjøkkenet.
Thomas: Jeg tror ikke Mamma er mer en knapt 30 kilo.
Thorvald: Hvis hun er så tung da... Jeg tror ikke hun står det over.. Hun klarer seg ikke ut denne uken med mindre hun får legehjelp. Hva i all verden skal vi gjøre?
Thomas: Vi får henne ikke til å ta i mot legehjelp før hun har havnet i koma. Det er enda noen timer til. La oss ringe til kommunen å få tak i en hjemmehjelp. Det er det miste vi kan gjøre.
Scene 3
Alle er kommet hjem. Barn, ektefeller og barnebarn. Alle er i stuen. Men trekker seg litt tilbake når hjemmehjelpene ankommer huset.
Hjemmehjelp 1: Jeg tror hun har lungebetennelse.
Hjemmehjelp 2: Det er en del slim her. Huff, for en lukt.
Hun må ha lagt her i ganske så mange timer uten stell.
Bestemor våkner.
Bestemor(veldig forvirret) Hvem er dere?
Hjemmehjelp 2: Vi er fra kommunen. Du har fått oss som hjemmehjelper. Mitt navn er Laila.
Hjemmehjelp 1: Jeg heter Linda.
De er rutinerte og jobber raskt. Steller pasienten og bruker en stund på det.
Etterpå går de mot Bestefar.
Hjemmehjelp 2: Din kone er trenger nok legehjelp, for det virker som hun er alvorlig syk.
Bestefar: Jeg har prøvd alt, men hun nekter å ta i mot legehjelp. Barna mine har prøvd de også, til å med barnebarna våre..! Hun lytter ikke til noen!
Hjemmehjelpene går sin vei.
Bestefar prøver igjen å få Bestemor på sykehus, eller å få hun til å ta i mot legehjelp. Hun nekter, Bestemor er fryktelig sta. Ingen forstår hvorfor!Scene 4
Neste dag. Det er morgen å hjemmehjelpene kommer for å ta morgenstellet.
Hjemmehjelp 1: (på en positiv og snill måte)
God morgen! Jeg kan se at du ikke har et så godt, for du har en del slim på skjorten din. Jeg går og ringer etter en lege.
Bestemor: (sint) Jeg skal ikke ha noen lege!
Hjemmehjelp 2 (forklarende) Du kan skjønne du må ha lege.
Bestemor: (enda sintere enn før) Jeg skal ikke ha lege.
Bestefar: jeg ringer etter legehjelp med en gang.
Bestefar går mot telefonen.
Bestefar: Ambulansen er på veg.
Bestemor: Jeg skal ikke ha lege!!!!
Hjemmehjelp1: Jeg kan ikke at ansvaret for dette. Du har sikkert lungebetennelse, og må ha øyeblikklig hjelp. Jeg må gå!
Hjemmehjelp 2: Nikker samtykkende.
Hjemmehjelp 1: Går mot døren.Kort tid etter ankommer ambulansefolkene huset. De hører at Bestemor nekter å ta i mot dem. Samtidig klarer ikke Bestemor og holde seg våken. Hun sovner lett, og våkner brått, for siden å sovne igjen. Hver eneste gang øynene på Bestemor åpnes sier det samme til henne:
Bestefar: Du er nødt til å si Ja til hjelp.
Bestemor: Jeg trenger ikke hjelp.. jeg..
Bestefar: Du er nødt å ta i mot legehjelp.
Bestemor: jajaja..( mumler mest og øynene glir igjen)
Bestefar: (gald) Jeg hørte et JA!! Gjorde dere? (han henvender seg til hjemmehjelpen)
Hjemmehjelp 2: Jeg hørte et ja.
Bestefar ber ambulansefolkene om å ta henne med seg til sykehuset.
Du må logge inn for
å kunne legge til kommentar.
Klikk her for å logge deg på.
